Jeg vet at julen kan være vanskelig. Alle høytider kan være krevende når vi ikke har det bra, men jeg tror kanskje julen er den høytiden som trigger litt ekstra. Fordi det er en forventning om at alt skal være så fint og flott. Vi skal kjenne på samhold, familie, lykke og alt skal være bra hele tiden. Det setter mye press på oss og derfor blir vi redde og stresset for at vi ikke får det til. Hva hvis jeg får angst eller jeg ikke får til å delta på en måte som andre mener jeg må?

Derfor er det viktig å stikke litt hull på dette. Kunne snakke om det og være ærlig på hvordan det føles. Det er vanlig at julen trigger vonde følelser. 

Julen er litt krevende for meg og jeg har ofte en grunntone av tristhet gjennom hele julen. En av grunnene til det er at jeg vokste opp i en stor familie hvor julen ble veldig feiret. Vi hadde familieselskap, mye mennesker, god mat og skikkelig julestemning. Men det har skjedd mye på veien, så nå i dag er ikke den familien der. Det betyr at det jeg opplever i dag er en ensomhet som julen trigger fordi det har skjedd så mye. Hver gang julen kommer kan jeg kjenne litt den tristheten og ensomheten rundt det. 

Måten jeg møter det på er at jeg selv er veldig opptatt av julen. Jeg er opptatt av at vi skal pynte tidlig og at juletreet skal opp 1 desember, om ikke tidligere. Jeg liker å ha lys og å gjøre mye ut av det. Men jeg tror nok litt underbevisst at jeg gjør det for å veie opp litt. For å fortelle meg selv eller hjelpe meg selv til å finne tilbake til den tryggheten i julen, som jeg hadde da jeg var liten. Og slik er det jo med det meste vi driver med. Vi prøver på en eller annen måte å finne tilbake til den tryggheten eller det gode minnet. 

Forskjellen på måten jeg feirer julen på nå eller når jeg hadde mye angst er nok kanskje at når angsten var veldig høy hadde jeg ikke mulighet til å pynte, gå i butikker, se på julepynt, julemarked og alle ting som er jul, som jeg liksom nesten aggressivt gjør for å prøve å få frem den julestemningen i meg.

Når angsten min var det på det høyeste var det også et år hvor jeg ikke hadde energi til å pynte og da er det mye tyngre fordi da er det ikke noe balanse der. Da ble jeg bare sittende igjen med den opplevelsen av å være alene. Selvfølgelig hadde jeg mannen min der og de nærmeste, men jeg tror du kanskje kan kjenne igjen den følelsen at vi kan være ensomme til tross for at vi har folk rundt.

Hvis du sitter der nå og kjenner på at du vet ikke om du orker å gjøre noe. Du vet ikke om du orker å pynte, kjøpe julegaver eller alt som blir så mye ekstra. Vit at det også er lov. Jeg er veldig med deg i følelsen av hvor vondt det er og ikke få til det du ønsker å få til. 

Men husk at det vil komme en jul hvor det ikke lenger er slik. Det er nok den største forskjellen på jula da ingenting fungerte hos meg, mens i dag, fordi energinivået er et annet og fordi angsten ikke hindrer meg i å gjøre de tingene jeg vil, er jeg også i bedre stand til å gjøre fine ting for meg selv og datteren min og vise henne hva jul kan være. 

Jeg har snakket med mange som kjenner seg igjen i den følelsen at når du var liten var julefeiringen litt annerledes. Det var jo litt fordi du var barn, men også fordi det kanskje var flere folk og familie rundt. Derfor er det sårt å ha barn og ikke kunne vise det fineste jeg visste med julen når jeg var liten. Det skaper en følelse av tristhet i meg.

Det er også viktig å anerkjenne det og vite at det er greit. Det må få lov til å høre med det også, fordi alt kan ikke handle om å kave etter å få det bedre eller ikke føle på det vi føler på, fordi da er vi over i en usunn måte å møte høytiden på. Sett av tid til også å få lov til å være trist selv om det er julemusikk og feiring overalt, det er viktig. Kanskje det bare er noen minutter i løpet av en dag. Det jeg liker å gjøre er å kjøre bil og høre på musikk som enten er nostalgisk eller som trigger frem tristheten. Noen ganger føler jeg at jeg trenger litt hjelp til å uttrykke og få det frem, fordi det er veldig sårt for meg. Da setter jeg på på de sangene som gir meg...

Er det sånn at det bare er positive ting over det å være åpen om angsten, eller har det også noen skyggesider?

Høytfungerende angst er ikke en diagnose i seg selv. Men den ligner litt på generalisert angst og de fleste som passer inn i den kategorien har eller kunne fått en generalisert angst diagnose.

Vanlige symptomer på høytfungerende angst:

• Mye indre stress og uro
• Prestasjonsangst
• Kontrollbehov
• Frykt for å bli avslørt som en som ikke mestrer
• Hodepine eller mageproblemer
• Tankekjør
• Følelse av å aldri gjøre ting bra nok

Grunnen til at det heter høytfungerende angst er fordi du bruker angsten for å pushe deg fremover. Det er som om vi bruker den indre driven eller panikken over å ikke prestere nok eller ikke være bra nok, til å komme oss fremover og gjøre de tingene vi må gjøre.

Dette er folk som ofte er gode til å holde tidsfrister og utenfra ser det ut som de har alt på stell. Du har kanskje venner, familie og kollegaer. Folk rundt deg beskriver deg kanskje som en person som får det til, en person som er trygg og rolig, som takler press, får ting gjort og som har en evne til å virkelig gjøre alt.

Men så er det som om du lever et dobbeltliv, fordi innvendig kjennes det som noe helt annet. Du kjenner kanskje på en konstant uro og en opplevelse av å ikke være bra nok. Du har kanskje prestasjonsangst, som gjør at du aldri føler at du helt klarer å nå det du ønsker. Det blir liksom aldri bra nok. Du er livredd for konflikt og for hva som vil skje dersom du sier nei. Du sier ja, selv om du for lenge siden burde sagt høyt og tydelig nei!

Utad har vi på en maske og viser en som ser ut som du fikser alt, men inni deg kjenner du på den sårbarheten av at det blir aldri bra nok og det er mye indre angst.

Når de to delene ikke henger sammen skaper det utfordringer, fordi det gjør at den tanken om at du ikke er bra nok og aldri får til ting, den blir forsterket hele tiden. Andre begynner også å forvente mye av deg, som gjør det vanskelig å komme ut av syklusen. Derfor holder vi det inni oss. Vi slutter å fortelle om det. Kanskje er det ingen som vet engang, hvordan vi egentlig har det. Kanskje kun de helt innerste, fordi det føles som om du sitter på en kjempestor hemmelighet som ingen noen gang kan finne ut av. 

Andre ting som er typisk er at du har et høyt kontrollbehov. Du må ha kontrollen på at alt blir gjort på en måte og at alt skal være på stell utad. Kanskje er du også opptatt av hvordan det ser ut rundt deg. Det kan vise seg hvordan du presenterer deg selv med klær eller hvordan du prater. Du er drevet av presentasjon og samtidig er skyggesiden at presentasjonen noe av det vanskeligste. Du har kanskje også kjent på den følelsen av at du har så enormt mye du skulle hatt gjort. Listen blir aldri tom, men du får ikke gjort det. Det er som om alt bare eksisterer i hodet ditt og når du skal gjøre det i praksis krever det enormt, hvis det i det hele tatt blir gjort.

Typisk for mennesker med høytfungerende angst er denne tosidigheten. I andres øyne har du en høy funksjon, fordi du er i jobb, har mange verv og mestrer mye på et høyt nivå. Dette fordi angsten nærmest fungerer som en slags propell sånn at du kan aldri sette deg ned eller tillate deg selv å brekke. Noe som gjør at man tilslutt ikke lenger klarer å fungere. Andre vil også beskrive deg som veldig organisert, at du er en person som virkelig har alt på stell. Også er du så rolig og trygg. Men på innsiden er det overtenking. Du har behov for mye tilbakemelding av andre, at andre skal si til deg at dette var bra nok, at du er flink nok.

Det første vi trenger å snakke om når vi skal finne ut av hva vi kan gjøre for å roe ned eller for å hjelpe oss selv ut av den høytfungerende angsten, er å legge merke til det. For de fleste med denne typen angst er egentlig ikke klar over det og kanskje det heller ikke er før akkurat nå at du vet det har et navn. Dette snakker vi ofte ikke så mye om, fordi vi lever i et samfunn hvor prestasjon er viktig. Ofte viktigere enn at du har det bra. Det ser vi også i hjelpesystemet. Det er veldig vanskelig å få hjelp for det her, fordi ting er så på stell. 

Utvendig klarer du å være rolig og fremstår som en person som er trygg og på plass i deg selv. Men så er det likevel slik at det er et indre liv her som fortjener å bli sett og møtt på en god måte. Men igjen, fordi du fungerer på et så...

Det er mulig å bli trygg igjen og det er jo egentlig alt vi vil.

Når angsten er der hele tiden og vi føler at vi ikke får til noe og har en følelse av at hva som helst kan skje når som helst. Det kan handle om sykdom, symptomer eller om å ikke være trygg i å kunne si hva du mener. En emosjonell trygghet er at du kan føle det du føler uten å oppleve at du er til bry eller belastning for andre. At andre blir lei seg, sint eller ignorerer deg når du føler på noe. Trygghet er det viktigste botemiddelet vi har for angsten. Da er det ikke så rart at vi mister litt håpet på at det er mulig å bli trygg igjen i seg selv. 

Trygghet har ikke hatt en naturlig plass for oss som er voksne i dag og bakover i tid. Den emosjonelle tryggheten har ikke vært så viktig. Du har kanskje hørt at du har ikke noe å klage på du: du har jo tak over hodet, mat på bordet og du blir ikke fysisk mishandlet, så du må jo være fornøyd.

På den måten får fysisk utrygghet en slags høyere rolle enn den emosjonelle. Sannheten er at begge deler er skadelig, på forskjellige måter. Selv om noen opplever den fysiske utryggheten, tør jeg påstå at flere har opplevd en emosjonell eller en psykisk utrygghet. Det kan ha vist seg på måter hvor du har fått høre at du ikke får lov til å si hva du mener, du er bortskjemt dersom du forsøker å si nei, du er bare sint eller at du er vanskelig og har for mye følelser.

Det viktige er heller hvordan du viser deg til verden. Du skal være snill, grei og arbeidsom. Det ser vi også på de ulike rollene vi har. Hva samfunnet ser på som en god mamma for eksempel. Da skal du tenke på alle andre enn seg selv og gjøre alt som må gjøres før du hviler. En følelse av at det er ikke din glede eller lykke som er viktig, det er heller hva du gjør for andre. Det er det sammen med idoler vi ser opp til. De blir gjerne sett opp til som noe litt høyere enn andre, fordi de er selvoppofrende. Det betyr ikke at det er noe galt i å gjøre det. Men selv om vi ikke er der, så er ikke vi noe dårligere av den grunn.

Det er noe med å bli møtt på den måten vi har behov for å bli møtt på. Det er det dessverre mangel på i skolesystemet. Bli møtt som deg og hva er det du trenger. Hva er bra med deg? Hvilke evner kan vi bygge på hos deg for at du skal få det best mulig?

Vi blir da voksne som ikke klarer å regulere følelsene våre, fordi vi har ikke lært at det er noe vi burde kunne. Det fører til at vi har masse følelser og det kan vises som uro, skam, sinne og gjerne følelser som blir så sterke at vi ikke klarer å holde fast i de. Du har også kanskje opplevd at ting sjelden eller aldri går helt din vei. En opplevelse av at du aldri står først i køen eller er den viktigste i rommet, som vi skulle ha vært av foreldrene våre.

Da er det jo ikke rart vi får en følelse av at jeg er aldri viktig nok, bra nok eller verdifull nok. For verdien blir jo plassert på noe utenfor, om du er flinkest til noe, best til noe, om du er best til å være selvoppofrende… 

Så står vi der da og angsten kommer. Enten den kommer brått og brutalt eller sakte over tid, tar den plutselig over livet. Det er som om all utrygghet i hele verden bare eksploderer på alle områder og du vet ikke hvordan du skal forholde deg til det eller hva det handler om. Da er det ikke så rart at håpet og troen på at det skal bli bra er svekket. Det er vanskelig å se at det finnes noen utvei, fordi alt er så mørkt hele tiden.

Det er mulig å bli trygg igjen, men vi kan ikke tvinge det frem. Trygghet må møtes, stoles på mer og mer og det kommer med erfaring. Vi kan ikke gå fra å føle oss 100% utrygge til å føle oss 100% trygge. Men vi kan gå fra 100% til 99%, og det gjør vi med å møte angsten og følelsene med trygghet. Det snakker jeg mye om både her i podcasten og i Angstportalen. Boka jeg holder på å skrive, som kommer ut i april, handler om det å gå fra mye usikkerhet, angst og utrygghet til å bli trygge i oss selv og komme til et sted hvor vi kan ha en dårlig dag, men likevel klare å møte oss selv med trygghet. Det igjen gjør at angsten ikke blomstrer, men at den roer seg ned og vi igjen klarer å gjenopprette...

Episode 42: Starte for seg selv når du har angst

Det å starte egen business er krevende og når du har angst er det gjerne noen ekstra utfordringer i tillegg.

Når jeg startet hadde jeg så høy angst at jeg kunne ikke gå ut av huset. Jeg var helt lenket til sofaen og turte ikke snakke med noen. Jeg var helt på bunn og måtte tilpasse alt. Det jeg da gjorde var at jeg startet med å skrive.

I dagens episode har jeg med meg Guri Five fra Kommuniser bedre. Vi snakker om å starte egen business, også når du har angst, og hvordan Guri gjorde det da hun startet sin business. Guri er også klar med boka: Design din drømmebusiness.

Kristine sin historie

Hvor fant du styrken til å begynne når du hadde så sterk angst?

Det begynte med en sterk indre drive, som jeg ikke kan forklare hvor kom fra. Den sa at dette skal ikke være livet mitt. På det tidspunktet klarte jeg ikke å jobbe, klarte ikke å gå på do alene en gang.. Skulle jeg virkelig ha det slik resten av livet?

Jeg kom over onlineverdenen og så at det var en mulighet. Jeg så at det var mennesker der ute som skapte sin egen jobb. Det å gå på jobb, det var vanskelig og jeg hadde aldri fått det til, pga angsten. Det å tilpasse og tillate meg å starte der jeg var, det kunne jeg klare. 

Hvordan våget du å begynne å dele noe?

Jeg startet med å blogge. Jeg slettet bloggen veldig mange ganger, fordi jeg følte at med en gang jeg la ut noe så så hele verden det. Deretter begynte jeg med en facebook gruppe, hvor jeg kunne kontrollere hvem som så. Det var viktig for meg at det ikke var noen jeg kjente. Jeg turte heller ikke snakke på norsk, så alt var på engelsk. Det føltes kanskje litt nærmere på norsk og den frykten for å treffe på noen jeg kjente. Jeg startet med folk jeg var trygg på og når jeg startet med annonser, ble det utlandet fordi det føltes tryggere.

Hvordan var dagene dine da?

Jeg la ut noe nesten hver dag. Jeg dykket inn i de temaene jeg skrev om, fordi alt annet var så mørkt. Å da kunne skrive og fordype meg, gjorde at jeg overlevde. Det å ha noe utenfor meg selv som drev meg.

Alle i familien har angst og vi har snakket mye om det, så det har alltid vært naturlig for meg å snakke om angst. I starten var det mer temaer jeg snakket om og ikke om meg selv. Det tok lang tid før jeg snakket om meg og min historie.

Skjønte du i starten av du laget en business eller tenkte du bare at dette kan jeg fokusere på og hjelpe andre?

Jeg hadde nok en liten drøm, selv om jeg ikke hadde troen i starten. Men det jeg gjør i dag hadde jeg nok aldri tenkt at var en mulighet. Husker jeg tenkte at hvis jeg kunne tjene 10 000 i mnd da hadde jeg klart det. Å kunne gjøre det, men ikke på den skalaen det er i dag. Det var helt fjernt for meg. Jeg gjorde det et år gratis først med utenlandske kunder. Det var ubehagelig å ta betalt første gang, men det var et naturlig steg for å få ting til å fungere.

Hadde du da begynt å se konturen av det det kunne bli?

Nei ikke på det tidspunktet. Begynte etterhvert med en medlemsportal som var mer selvutvikling før jeg begynte med Angstportalen. Det tok lang tid å venne seg til tanken på at det kunne bli noe større og ikke bare jeg som hadde en liten hobby. 

Guri sin reise

Guri forteller at hun begynte med å dele tips og råd, fordi hun hadde masse ideer og en trang til å dele. Hun sier at hun skulle bare dele ved siden av jobben og hadde ikke tenkt at det skulle bli en business.

Men så ble det jo en business, nesten ut av det blå tenkte jeg da. Men ser jeg jo nå at alle stegene var helt riktige og det var den veien jeg skulle. Der og da klarte jeg ikke å se det i det hele tatt. Det var liksom bare jeg som ville dele og så ble det morsommere å gå dypere inn i de ulike delene.

Etterhvert begynte jeg å få feedback og folk synes det er nyttig. Da begynte jeg å tenke at kanskje det er mulig å gjøre noe ut av dette her? At jeg kunne skape min egen business og få drømmelivet. Jeg trodde først at folk løy, men så begynte jeg å se konturen av at det kanskje er sant.

Hvor lang tid tok det fra du begynte å legge ut ting til du sluttet jobben?

Guri sier at det tok nesten 4 år. Vi tenker jo at det bare er å starte og så hoppe ut i det, og så går det bra. Men fra jeg tenkte tanken første gang og la ut de første...

Hvordan kan vi møte de ulike relasjonene våre på best mulig måte, enten det er som kjæreste, venn, familie eller kollega?

Å ha angst påvirker omgivelsene rundt oss. Det kan også være fint, fordi det kan være et sted hvor vi kan starte de gode samtalene. Vi kan øve på å få mer forståelse av oss selv og at andre dermed også kan ha forståelse for oss og vi igjen for dem.  

Du må ha opplevd angst selv for å virkelig kunne forstå dybden av hvordan det fullstendig tar over livet. Det er ikke slik at jeg bare kan ta meg sammen eller jobbe litt hardere for å få det bedre. Angst er 100% ekte og ofte ekstremt fysisk. Når vi selv noen ganger ikke forstår, er det ikke rart at folk som står utenfor og kanskje aldri opplevd angst, sliter med å forstå. Det å ha litt forståelse for det, at vi kan starte der, tenker jeg er en fint.

Ofte kan vi ta det veldig personlig og ta mangelen på forståelse som et bevis på at de ikke bryr seg. Samtidig er vi kanskje litt dårlige til å snakke om vonde og vanskelige ting selv også. Noe som gjør at vi kanskje sier litt vell menende, men kanskje litt dumme ting. Midt i angsten kan føles utrolig vondt og sårende.

Jeg tror nok mye av det vi føler på av den mangelen på imøtekommenhet og forståelse handler om at vi ikke er så gode på å forklare, samtidig som at angst er vanskelig å forstå for de som ikke har stått midt i det selv. Start samtalen med oss selv og huske på at det også er vanskelig for oss å forstå oss selv innimellom.

Ut fra den ærligheten fra begge kanter, kan vi også skape en god samtale om hva dette betyr. Være nysgjerrige på hva dette handler om. Hvorfor synes du dette er vanskelig? Noen ganger trenger vi også å lære å si til de rundt oss hva vi har behov for og hvordan vi ønsker å bli møtt. For de fleste som ikke har opplevd angst, er det ikke intuitivt hva du har behov for. 

Vi alle behov for forskjellige ting. Noen har kanskje behov for mye nærhet når ting er vanskelig, andre igjen kjenner at de ikke klarer å ha noen inntil seg eller nær seg når angsten er høy. Finn det som får deg til å føle deg litt roligere og trygg.

Det å ha gode samtaler er viktig. Ta vekk all tvil og mulighetene for misforståelser. Selvfølgelig vil det oppstå nye ting, men øv på å si fra til de rundt deg. 

For det også angsten gjør med oss, som det er viktig at vi og de rundt oss er klar over, er at  den gir oss skylapper. Vi blir intenst vendt innover i oss selv. Det har ingenting å gjøre med at vi er egoistiske eller selvsentrerte. Vi blir ekstremt sensitive og tilstede i alt som skjer både i den fysiske kroppen, følelsene våre og tankene våre. Det kan oppleves vanskelig for de som er rundt fordi du kanskje isolerer deg mer. Men så er det ikke sikkert det betyr at du vil være alene, men at det heller er et uttrykk for at vi er vant med at vi må takle ting på egenhånd. Derfor er det vanskelig å bryte ut av nettopp det. Det å snakke om hvordan du vanligvis reagerer når ting skjer er viktig.

Et spørsmål jeg fikk nå nylig handlet om hva du kan gjøre når begge parter har det vanskelig? At begge har angst eller psykisk helseutfordringer og hvor man reagerer på hver sin måte. Det er vanlig uansett om du har angst eller ikke i et parforhold. Vi har alle våre reaksjonsmønstre og før vi har jobbet med de, vil de være for det meste ubevisste.

Underbevisst reagerer vi alle forskjellig. Kanskje den ene parten reagerer med å snakke høyere eller går veldig inn i en situasjon. Motparten har det kanskje helt motsatt og gjemmer seg. Sier ikke noe, vil bare vekk fra situasjonen og snakker lavere. Ulik reaksjon er en god grobunn for mange misforståelser.

Den som blir høylytt og pågående, kan oppleve at motparten forsvinner og det kan skape utrygghet. Dette igjen kan gjøre at reaksjonen blir høyere, mens motparten tar det kanskje som et angrep og går mer og mer i frys og vil bare flykte. På den måten får vi ikke snakket om noenting, fordi vi bare reagerer på den andres reaksjon, enn å snakke om hva som faktisk skjer.

Jeg tror at når vi blir bevisst på hva det er vi egentlig driver med, har vi et kjempefint utgangspunkt for å begynne å jobbe med...

Jeg snakker ofte om min egen angst og min egen historie. Men det er mye som skjer nå, som jeg synes det er vanskelig å være ærlig om. Jeg vet at jeg selv skulle ønske at flere snakket om det, fordi det hadde gjort det lettere for meg. Derfor håper jeg ved at jeg starter blir det kanskje lettere for deg også å være ærlig og ekte om det som er vanskelig. 

Angsten vår påvirker oss hele livet og alle mulige aspekter. Når vi er i en angstmestringsprosess endrer vi oss mye. Det gjør at det som er utfordrende og vanskelig nå, det er kanskje ikke utfordrende om 2 måneder, men da er det kanskje noe helt annet. Det er det som er med denne prosessen, at ved hvert steg vi er på, er krevende i seg selv.

Trygghetsmetoden

I Angstportalen lærer jeg bort det jeg kaller for Trygghetsmetoden hvor jeg deler opp angstmestringsprosessen i tre faser.

Fase 1: Akuttfasen, hvor alt er kaotisk og voldsomt. Det er krevende, fordi når vi er i denne fasen tar angsten alt vi har av fokus og energi. Den er voldsom og urolig hele tiden. 

Fase 2: Bearbeidingsfasen, når vi får hodet litt over vann. Vi har roet oss litt og lært noen teknikker for å roe nervesystemet. Det gjør at vi har noen lyspunkter og derfor er vi klare for å bearbeide og begynne å ta tak i det vi føler. Finne ut hvem jeg er under all angsten. 

Fase 3: Vedlikehold, hva skal jeg gjøre nå og videre? Hvordan skal jeg møte det daglige stresset?

Hvor jeg er og hva synes jeg fortsatt er vanskelig?

Når vi står midt i den verste angsten er alt vanskelig. De helt dagligdagse tingene kan føles helt umulige. Bare det å gå til postkassen var umulig for meg på det verste. Men så demper angsten seg etterhvert.

For meg i dag er det ikke sånn nevneverdig angst for de tingene jeg hadde angst for tidligere. Jeg kan dra hvor jeg vil, jeg kan gjøre hva jeg vil og jeg lever et liv i dag som er så fjernt fra alt jeg noensinne kunne drømt om skulle være. Jeg aldri sett for meg at jeg skulle få til alt jeg gjør i dag.

Men som med alt, blir det jo en vane. Så derfor er det normalt for meg i dag å skulle snakke høyt som jeg gjør nå og vise meg på den måten.

Det som vi kanskje ikke snakker om er mens vi går gjennom denne prosessen, er at livet skjer jo hele tiden. Det er ikke en isolert prosess, som hadde gjort det mye lettere, fordi livet skjer på samme tid. Vi vil oppleve at det skjer ting og at vi går på smeller.

Det å leve et kaotisk liv synes jeg er fortsatt vanskelig og det har ikke helt gått over.

Med et kaotisk liv mener jeg at ting aldri er helt i rutine. At det alltid er litt rotete og det er alltid noe man burde rydde opp. At jeg har en 4-åring, som betyr at jeg ikke sover nok og som gjør utrolig sliten og er utenfor hele tiden. På jobb skjer det hele tiden nye og uventede ting.

Når vi har gått gjennom trygghetsmetoden begynner vi å legge merke til våre egne mønstre. Det gjør at vi begynner å legge meg til personer rundt oss, mønstre som kanskje ikke er så heldige for oss, men som vi ikke la merke til tidligere fordi angsten var så høy at den tok all fokus. Det gjør at vi begynner å se ærlig på verden rundt og ser at ting jeg trodde var på en måte, kanskje er på en helt annen måte. Som igjen skaper sitt eget lille herlige kaos.

Ikke minst at det er krevende for kroppen og for psyken å ha gått gjennom denne prosessen. Og det tror jeg egentlig ikke at jeg har kjent på før nå. Fordi når man står midt oppi det er det bare det som er fokus. Men etterhvert når angsten demper seg og man kommer litt mer ovenpå, merker man at egentlig har jeg ikke tatt vare på seg selv i prosessen i det hele tatt.

Det å øve på å møte det daglige stresset, det synes jeg er noe av det vanskeligste. Det å være ok med at dette er vanskelig for meg og at det er ok å ha dårlige dager.

For de som har barn eller har hatt barn i barnehagen vil nok kjenner seg igjen i dette. Når det blir høst kommer sykdommene på løpende bånd. Når barnet ble frisk igjen var det selvfølgelig vi som ble syke og forkjølet. På tredje forkjølelsen nå på rad, som jo gjør at alt blir jo ekstra slitsomt.

Noe jeg jobber mye med selv er å være ok med at nå er jeg ikke helt i form. Være ok med at nå må klesvasken eller...

Tankekjør er noe som går hånd i hånd med angst. De fleste med angst har kjent på en eller annen form for tankekjør. Det kan være tanker som hva hvis dette skjer, tenk om osv.. Tankekjøret former seg ofte etter hvilken type angst du har og det er helt normalt. Selv om du ikke har angst, er også tankekjør normalt.

Som samfunn har vi blitt lært opp til at det er hodet som skal styre. Det er tankene som skal gjøre at vi kan styre oss selv dit vi trenger å gå. Vi skal ta logiske beslutninger og gjøre de kloke tingene. I det ligger det også en opplevelse av at å følge magefølelsen eller følelsene, det er ikke like riktig. Det er noe som er litt svakere, nesten litt uholdbart, så du kan egentlig ikke stole på det du føler. Det vi da blir stående igjen med er tankene våre. 

Men vi lærer heller ikke hvor feilbare de fleste av tankene våre egentlig er. Det meste av det vi tenker er ikke sannheter. Det er heller roten til angsten og vi kan se på det som en metode angsten din bruker for å holde deg litt i sjakk.

Det er veldig ofte det jeg ser og det jeg opplevde selv også, at når angsten stilner, når du får en litt bedre periode hvor angsten ikke er like høy, er det ofte tankekjøret som er en av de siste tingene som sitter litt fast i oss. Det er gjerne knyttet til angst for angsten.

Det er gjerne de to som er igjen fordi det tar ofte lenger tid å bryte tankemønsteret enn det gjør å møte følelsene. Fordi når vi først knekker koden til hvordan vi kan møte følelsene våre, forstå de, plassere de, går det ofte fort. Men tankene våre trenger mer før de roer seg. Da er det normalt å ha mye tanker og det skal mye tanker til før det blir sykelig. 

Selv om du ikke har angst eller tvangstanker, er det normalt å ha mye tanker. Veldig ofte kan de tankene dreie seg rundt det du er aller mest redd for. Det er ikke slik at du har de tankene fordi du mener det eller ønsker å skade noen eller gjøre noe galt. Det handler heller om at de tankene vi får er ofte de tingene vi er aller mest redd. Redd for å skade noen, redd for å skade deg selv eller redd du ikke har kontroll over deg selv og handlingene dine. 

For mange er det også det angsten bunner ut i. Den opplevelsen av at det er noe galt med meg, som ofte kan spores tilbake til da du var liten. Hvor det er vanskelig og nesten umulig for et barn å forstå forskjellen på å gjøre en gal handling og det at det er noe galt med deg. Derfor vokser du kanskje opp med den opplevelsen av at det er noe grunnleggende galt med deg, til tross for at ting som ble sagt og gjort var helt normale.

Hva kan du da gjøre hvis du en dag kjenner på at tankene går i loop og du ikke klarer helt å legge de fra deg?

På samme måte som med angsten, fungerer det dårlig å slutte og tenke på noe du allerede tenker på. Det vi må gjøre da er å være strategiske og finne andre innfallsvinkler. I stedet for å ha fokus på å skyve tankene unna og ikke tenke på de, heller ha fokus på å finne alternative tanker.

Når du skal finne alternative tanker må det være tanker du tror på. Hvis tankene som går i loop hos deg handler om frykt for å aldri få det bedre. Da vil det for de fleste ikke gå an å gå fra det ståstedet til å si til seg selv: Jeg vet jeg kommer til å bli bedre. Fordi det vet du ikke nå og det er greit. Du kommer dit, men nå gir ikke den tanken deg en god følelse, fordi du tror ikke på det. Vi må ta det stegvis og finne tanker vi tror på. 

Det kan være tanker som handler om konkrete ting, som feks hva du skal gjøre i dag. I dag skal jeg gjøre øvelser for tankene mine, ha fokus 5 min hver dag med øvelser eller hver gang jeg får tanker om at jeg ikke kommer til å få det bedre, skal jeg legge merke til at jeg tenker den tanken og stille spørsmålstegn med det. Hvorfor tenker jeg dette nå? Kan det være en grunn til at jeg tenker dette nå? Kan det være at dette ikke er sant?

Det kan hjelpe å stille spørsmålstegn ved tankene, fordi det er forskjell på å jobbe med tanker kontra følelser. Når vi møter følelser trenger vi å møte de med ro. omsorg og forståelse. Når det kommer til tankene, kan vi møte de...

Hvordan angsten påvirker matlysten?

Det er slik at når vi blir stresset eller trigget av noe, så skrur hjernen på alarmen. Det gjør at hodet ditt sender signaler til kroppen din om at nå må vi enten kjempe for å overleve eller flykte for å komme oss unna det som potensielt er livsfarlig. Da settes det i gang en rekke endringer i kroppen og det er det som skaper de angstsymptomene vi kjenner på.

En av tingene som kroppen gjør, er ikke bare at den skrur på eller skrur opp visse deler av kroppen, den skrur også ned noen deler. En av tingene som er lite viktig i en krisesituasjon, det er å fordøye mat. 

Det er viktig at vi får nok blodomløp og at vi blir sterkere slik at vi kan både løpe vekk eller kjempe hvis vi trenger det. Men det å fordøye mat det bruker kroppen ganske mye energi på til vanlig, og den energien, den kan vi bruke mye bedre på andre måter når vi skal kjempe for livet. Det kroppen da gjør er at magen begynner å produsere mer magesyre. Musklene i tarmene slapper av sånn at maten går gjennom systemet fortere. Det er derfor vi kjenner på symptomer som kvalme, sure oppstøt eller diare. Magen påvirkes ofte ganske fort i det angsten blir trigget.

Da er det ikke rart at matlyst kan være en vanskelig og stor del av angsten. For noen påvirker dette systemet dårlig med matlyst eller at du ikke klarer å spise. Du har kanskje kjent på en følelse av at maten nærmest vokser i munnen eller at det er vanskelig å svelge? Det er ikke så rart når kroppen jobber veldig fort for ikke å få deg til å spise og bli kvitt det du allerede har spist. For andre kan det påvirke andre veien. En økt sultfølelse, og følelsen av å ikke blir mett.

Det er sjelden et symptom er helt likt hos alle. Det er vanlig, og det er kanskje derfor det er så vanskelig å forstå angsten, fordi symptomene kan slå ut i alle ender av skalaen. Du kan kanskje få det sånn at du ikke klarer å spise overhodet og i andre enden av skalaen føler du kanskje på en sulthetsfølelse som aldri går over. Som med alle angstsymptomer kommer det av at angstnivået i kroppen din, alarmberedskapen din er skrudd opp.

Da får jeg ofte spørsmål: hvordan skal jeg få skrudd det av?

Felles for alle symptom da, fordi alle blir skrudd på av samme årsak, er at det også er samme metode/ verktøy vi må bruke for å få skrudd det ned. Det er ikke slik at det er en ting du må gjøre som alltid funker, men vi må øve på å skru ned stressnivået i kroppen.

Det snakker jeg om i fase 1, i akuttfasen i Angstportalen, fordi det er viktig å øve på trygghet og førstehjelp. Bruke verktøy som er gode til å roe ned stressnivået i kroppen. Det kan vi gjøre bevisst og jo mer vi øver på det, jo lettere vil det også bli å få det til.

Det er ingen som vil klare det første gangen. Hvis du ikke får til og det ikke funker, eller kanskje blir det verre, vit at det er helt normalt. Når kroppen din er i beredskap er det jo fordi hjernen din mener 100% at nå kan det hende at vi skal dø. Nå er det noe her som er en alvorlig trussel mot ditt liv.

Hvis du ser for deg at du løper gjennom skogen med en bjørn som skal ta deg. Det dummeste du kan gjøre da er å stoppe opp og begynne å roe deg ned. Å begynne å puste eller gjøre yoga, alle de tingene vi gjør for å roe ned nervesystemet. Hvis noe jakter på deg er det jo heller viktig å vite hvor trusselen er, være skrudd på og full av adrenalin i kroppen slik at vi får ekstra energi og ressurser til å kunne kjempe og flykte. 

Det er derfor det å skulle roe ned nervesystemet når det er skrudd på maks, er noe som krever mye øvelse og noe vi må øve på hver dag. Dersom du er i Angstportalen, har vi 30 dagers programmet, hvor vi tar 5 min hver dag. Vi må tenke at vi må roe ned nervesystemet og det tar tid. Det er ikke du som ikke får til, det er ikke du som har en angst det ikke kan gjøres noe med. Heller at det kreves tålmodighet og trygghet. Vi må overbevise nervesystemet om at den bjørnen som er etter deg, ikke er farlig og den eksisterer ikke. Da er det klart at det skal ganske mye overbevisning til før hjernen vår er med på at det var en falsk trussel.

Sånn...

Hva kan du gjøre når du ikke kan komme deg ut av situasjonen du har angst for?

Jeg snakker ofte om trygg eksponering, gå sakte frem og å tillate seg selv å unnvike situasjonen når du trenger det. Hvor annerledes det er å gjøre det bevisst enn hvis vi hele livet unngår angsten. Veldig ofte hører vi om og om igjen hvor viktig det er å møte angsten, som jo selvfølgelig er viktig, men for at vi i det hele tatt skal klare å gjøre det, må vi ha med oss kroppen og følelsene. Derfor får vi mer ut av det når vi går sakte frem. 

Så er det jo noen ganger vi må gjøre ting, som vi ikke kommer oss unna. Det kan være å ta vaksine, medisinske undersøkelser eller andre situasjoner, som møte med nav eller lege osv. Situasjoner hvor du må gjøre ting som er litt vanskeligere enn det du mestrer akkurat nå.

Trygghetsstrategier

Trygghet er det sentrale når vi snakker om situasjoner du må gjennomføre før du har øvd på det. Det er derfor trygghetsstrategier er viktige.

Når vi tenker eksponering på lang sikt vil vi først bruke trygghetsstrategier, som betyr å gjøre noe som gir deg mer trygghet i situasjonen, for så å øve på å ta lenger og lenger steg mot det som er utrygt. Etterhvert betyr det å øve på å ikke bruke trygghetsstrategiene.

Når det da kommer til situasjonene hvor vi må hoppe i det før vi egentlig er klare, er det trygghetsstrategiene som står i fokus. Det kan være feks å ha med seg noen på et møte, høre på musikk, ha med vann eller halspastiller om du blir tørr i munnen, ha noe du kan holde fast i (stein i lommen) osv. Det kan gjøre at det føles lettere når du er godt forberedt.

Det første jeg vil du skal gjøre hvis du nå står overfor en situasjon hvor du må gjennomføre, er at du skriver ned:

• Hva er det som pleier å skje i slike situasjoner?
• Hvordan kjenner du på angst i disse situasjonene?

Vi er nødt til å være forberedt på hva som kommer til å skje. Jo bedre forberedt vi er, jo mer kan vi også vite hvordan vi kan motvirke det.

Det kan for eksempel være at du skal ut å fly. Da vet du kanskje at du allerede i sikkerhetskontrollen kommer til å merke at det er ubehagelig og du får en følelse av at du har lyst å rømme. Du føler deg innestengt eller redd for å gjøre noe galt. Selv om vi ikke har gjort noe galt, er vi livredde for at vi har gjort noe likevel. 

Skriv ned hva det er i den situasjonen som skaper angst og gjør det i hvert av stegene. Både når du skal komme deg dit, når du står i kø eller må vente, når du sitter på flyet/har tatt vaksine eller sitter i en undersøkelse:

• Hva er det der som kan trigge angsten?
• Hva er det som er vanskelig?

Også hva som skjer etterpå er det lurt å skrive ned:

• Hva kan jeg gjøre etterpå? Kanskje det er mye angst og uro som kommer etterpå?
• Hva kan skje i etterkant?

Vær så ærlig som du kan med deg selv og så konkret som mulig, for det er nettopp her vi kan finne det som kan fungere aller best. 

Når vi har listet opp punkter fra alle stegene, kan vi prøve å finne ut hva som kan gjøre det tryggere i akkurat din situasjon. Da er trygghetslisten god å ha. Det er en liste med de tingene som gir deg noe positivt når du har angst. Ting som kan gi deg en lettelse eller hjelpe deg å roe deg ned. Plukk derfra, dersom du allerede har listen.

Dersom du for eksempel skal ut å fly, kan det å være forberedt på hvor du skal gå være til hjelp. Eller god oversikt over hva du har pakket eller hvilke regler som gjelder. Det kan også hjelpe å høre på noe som gjør at du slapper av. 

For å klare å gjennomføre er det mange ting vi kan gjøre. Jeg liker å gi meg selv en oppgave. Jeg måtte gjennom en CT en stund tilbake og det føltes fullstendig umulig for meg. Det som hjalp meg da (og også når jeg tok vaksinen) var å gi meg selv en oppgave. På forhånd avtalte jeg med meg selv at jeg skulle finne ut av noe, feks hva skal jeg ha til middag hele neste uke, en case på jobb, noe hyggelig jeg kan gjøre etterpå. Noe som du må bruke tankekapasitet på.

Da har vi noe konkret å tenke på. Selvfølgelig...