4 grunner til at det å trene når du har angst er vanskelig

1. Symptomene
De symptomene du får i kroppen av å trene og være i aktivitet er ganske like angstsymptomene. Det å oppleve angst er et traume og det førte kanskje til at du ble livredd, satt ut av spill eller endte opp hos legen og var livredd for hva de symptomene skulle bety.

Det å ha opplevd et slikt traume, det fester seg i kroppen og når vi da opplever lignende kroppslige opplevelser, vil det naturlig nok trigge angsten.

Det å få høyere puls kan oppleves som vanskeligere å puste eller det å merke at visse muskler jobber, feks når vi trener beina, kan føles som at beina ikke lenger klarer å holde deg oppe. De symptomene er også veldig vanlige under angst.

Hjernen registrerer med en gang at nå er det noe som skjer - vi er nødt til å komme oss i trygghet. Med en gang de symptomene kommer kan vi få panikkanfall eller så høy angst at vi ikke lenger klarer det vi har lyst til å klare.

2. Angsten for angsten og frykt for bevegelse
Når vi har opplevd angst en gang, blir vi engstelige for å oppleve det samme en gang til - altså angst for angsten.

Den frykten kan sitte i ganske lenge etter at du opplevde angst eller hadde et panikkanfall. Vi er livredde for at det samme skal skje igjen. Derfor er det naturlig at når vi kjenner symptomene på angst, når vi feks begynner å bevege kroppen, kan det trigge angsten for angsten.

Det beste da er å være klar over at det er det som skjer. At det rett og slett er kroppen som reagerer, at det er angst for angsten, og ikke treningen som gjør det.

3. Bevegelse trigger følelsene og traumene
En viktig del av traumebehandlingen er å bevege kroppen, behandle den fysiske kroppen hvor mye av følelsene våre sitter. Når vi skal bevege kroppen eller bruke pusten bevisst er det også noe som kan trigge følelser. Står du midt i angsten kan det oppleves vanskelig og krevende.

Du kan plutselig oppleve at du begynner å gråte eller kjenner noe i kroppen som en klump i magen eller et ubehag av følelser. Kanskje følelser du ikke visste du hadde. Det er ubehagelig og skremmende. Selv om det ikke er noe farlig som skjer, men igjen kan angsten for angsten komme.

Gå sakte fram, vit at det er naturlig og normalt at bevegelse av kroppen kan frigjøre følelser, som jo egentlig er det vi vil. Men når vi ikke er klar over at det er det som skjer eller ikke ønsker at det skal skje, kan det være ganske triggende i seg selv.

4. Vanskelig forhold til egen kropp
Å slite med følelser, tanker og traumer rundt egen kropp, kan føles retraumatiserende når du skal begynne å bevege kroppen. Du kan få opp følelser eller traumer som er vanskelig å føle på. Kommer det plutselig, kan det oppleves skremmende.

Når du går inn i treningssituasjonen, se på det som eksponering, ta det gradvis og vite at disse tingene kan jeg komme til å møte. Ha gjerne noen rundt deg som er klar over det og som du kan snakke med. Vit og vær klar over at det er ikke så rart at bevegelse av kropp er krevende når du fra før av har et trøblete forhold til kropp, trening, mat osv. Det henger sammen.

Det viktigste er å møte det på en måte som gir mening for deg. Ofte har vi et forhold til trening som er ganske brutalt, hvor vi er veldig tydelige på hva som er trening og hva som er bra nok. Istedenfor å starte der vi er og tenke at trening skal være bra for deg, bra for din kropp. Det er litt ekstra trøblete når vi angsten på slep og da kan det hende at vi trenger litt ekstra tilpasning, eller noen som kan lose oss gjennom det som er krevende eller stå der sammen med oss.

Hvorfor er det så farlig å snakke om angst?

Veldig mange har fordommer mot å snakke om angst og vet ikke helt hvordan de kan snakke med legen eller andre i livet om angst. Det er helt vanlig at det er vanskelig å snakke om angst, så hvor kan du begynne?

Jeg har invitert med meg gjest Marit Morch Olsen fra Angsthumor for å snakke om dette.
Hvorfor føler du deg er enkelt for deg å snakke om angst?
Det er kanskje fordi det er ikke noe jeg skammer meg over. Mange kan ha problemer med åpenheten fordi det er ting de skammer seg over eller er redd for reaksjoner.

Det er ikke alltid enkelt for meg heller. Å si at jeg har angst er enkelt, men det er ikke alle aspekt ved angsten det er lett å snakke om. Det går an å være åpen og si litt, men du trenger ikke si alt til alle. Det gjør ikke jeg heller. Det er viktig å legge seg på en linje som passer for deg.
Hva er åpenhet?
For meg er det å si at jeg har angst istedenfor å finne på en eller annen unnskyldning, hvis jeg blir invitert på noe jeg synes er vanskelig.

Prøv å ikke være så redd om andre ikke forstår det. De har kanskje ikke noe grunnlag for å forstå det hvis de ikke har kjent det godt nok på kroppen selv, men det trenger ikke bety at de ikke aksepterer det. Forklar gjerne hva du har behov for, fordi da kan det være lettere for andre å forstå og akseptere det.
Fordommer mot angst
Det som stopper mange er fordommer mot fordommene. Vi er redde for å møte fordommer og skepsis, slik at det blir en sannhet i seg selv.

Jeg tror at folk flest er ganske greie og vil deg egentlig vel, men så kan det kanskje komme litt klønete ut av og til fordi folk ikke vet hva de skal si. Det er viktig med raushet begge veier tenker jeg. Vi må forstå at det kanskje ikke er så enkelt å vite hva du skal si, men stole på at andre har gode intensjoner likevel. Det ligger i angsten sin natur å være redd for hva andre synes og bli dømt av andre, så det er ikke så rart om det stopper litt der.

Det du kan gjøre da er å øve deg på å sette ord på det sammen med noen du er trygg på. Du trenger ikke si alt, men øv deg på å si noe. For meg har det hjulpet å sette humor på det slik at det ikke trenger å være så sorgtungt. Det kan også gjøre det enklere å skille ut de som forstår og de som ikke har noe grunnlag for å forstå det.

Jeg tenker jo også at er det egentlig folk du vil ha i livet ditt? Dersom du åpner deg opp og blir møtt på en dårlig måte. Er det egentlig gjengen din? Det er selvfølgelig ikke like lett med familie og folk du jobber med. Men husk at det er ikke du som har gjort noe feil, selv om du åpnet deg opp og ikke ble møtt slik du håpet.

Vi mennesker er generelt dårlige på å snakke om vanskelige ting og å ta i mot vanskelige følelser uten å skulle fikse det. Det er noe med at vi ønsker å komme med løsninger og få bort ubehaget. Det er veldig sjelden vondt ment og jeg prøver ofte å se humoren i det. Jeg tror humor er en genial måte å snakke om slike ting på og det kan ta vekk litt av stresset. Da tror jeg det blir lettere å ta i mot, for begge parter.

Du kan også prøve å løfte blikket og se deg litt utenfra. Da skaper du en distanse og det er kanskje lettere å le litt av seg selv, riste på hodet og tenke at dette er tullete, men slik er det.

Jeg har god erfaring om å være åpen, men jeg er ikke åpen om det fordi de skal fikse det eller ta hensyn til det. Men bare at de vet det, det kan hjelpe ganske mye.
Hvordan bli kvitt angsten?
Angsten er noe som er tilstede i oss og som kommer innom. Noen av oss har de nervene litt lenger ut enn andre har, men det kan være en positiv ting i mange settinger. Når det ikke er positiv ting kan vi ihvertfall le litt av det fordi vi ser at dette var litt rart. Det er ikke det samme som å dytte det vekk, men det er helt greit at det er litt trøblete. Jeg ler ikke høyt der og da i situasjonen, men i ettertid kan jeg se det komiske i det. Noen ganger kan jeg tenke at jeg vet dette er rart, men sånn er det. Det hjelper på å akseptere det og eie det.
Hvor kan jeg starte?
Det er naturlig for meg å være åpen, men jeg forstår det kan være ekkelt å snakke om det. Hva med å skrive noen ord om det? Da kan det være lettere å starte en samtale senere. Trekk gjerne frem humor, som jeg synes er en icebreaker, men det må føles riktig for deg.

Jeg tror at vi også må lære oss å tåle de ubehagelige følelsene, tåle at vi ikke har kontroll. Veldig mye av angsten handler jo om å føle at en har kontroll. Det blir nesten en slags øvelse i det og, akkurat som når man jobber med angsten i seg selv. Man kan aldri vite hvordan andre folk vil reagere, uansett hva en snakker om. Det er en sjanse en må ta. Kanskje ha en holdning om at jeg synes dette er greit å snakke om og hvis andre ikke klarer å ta i mot det på en god måte, så har ikke det noe med meg å gjøre. Jeg vet at det er enklere sagt enn gjort.

Angst er noe alle kjenner på og det er en helt normal følelse. Alle kjenner på angst innimellom, men alle har ikke en angstlidelse. Det er forskjellen. Men det gjør at det er noe...

Vil angsten alltid være der?

Det er et spørsmål som ofte kommer opp, fordi vi er jo gjerne aller mest redde for at slik jeg har det nå, slik kommer jeg alltid til å ha det. Å tenke det skaper panikk når angsten er på det verste, fordi da klarer vi ikke å se at angsten kan være en god ting. 

Hva er angst?

Angsten din er en viktig del av deg, fordi den er der for å hjelpe deg å overleve og forutse farer. For å vite når du bør flykte, kjempe eller når du burde gjøre deg usynlig for omverdenen. Hadde du ikke hatt angsten, hadde det vært en ganske farlig verden. Det er bare det at for noen av oss blir angsten så voldsom at den blir mye mer enn bare en beskytter. Plutselig går den litt til angrep på oss og er så voldsom og sterk at vi ikke klarer å fokusere på noe annet. Jeg klarte ikke lenger å jobbe og turde ikke gå ut av døra på mange måneder og da er det vanskelig å skulle begynne å snakke om hvor bra angsten er. Det forstår jeg veldig godt. 

I denne prosessen er noe av poenget at vi skal bli gode på å håndtere livet. Gode på å forstå oss selv, følelsene våre og ha den kunnskapen vi trenger for å leve det livet vi ønsker. Det å gå gjennom prosessen gjør at du fra å være fullstendig lammet av angst, begynner å forstå hva angsten din egentlig prøver å si deg.

I mange år før jeg begynte å jobbe med angsten, så jeg på angsten min som det mest negative med meg. Den gjorde at jeg ikke klarte å fungere på en måte som jeg tenkte at alle andre fungerte på. Jeg var også livredd og gjorde mye for å unngå å føle på det jeg følte på. Alle mestringsstrategiene vi bruker for å ikke kjenne etter, det blir tilslutt din normal, fordi det er slik du er vant til å leve. Når da angsten kommer klarer vi ikke lenger å ikke kjenne, fordi kroppen eksploderer og det blir for mye for oss.

Når vi skal begynne å jobbe med angsten, handler det om å begynne å se bakenfor tankekjøret, den enorme uroen i kroppen og alle de fysiske symptomene i kroppen. Bak alt det støyet står det en del av deg som er ekstremt sårbar. Som kanskje aldri eller sjelden har følt seg hørt eller forstått, eller sett som den du er.

Det er den delen av deg, den sårbare delen, vi vil ha kontakt med fordi det er den som forsøker å fortelle deg noe. Som kanskje i mange år har prøvd å få deg til forstå at nå må vi bremse ned, nå må vi se på prioriteringene våre og ta følelsene på alvor. Hva er det her som er bra for deg og hva er ikke bra for deg?

Da begynner vi å utvikle en følelse av og en kontakt med angsten som en veiviser, en indre kompassnål. Angstens formål er jo å holde deg i live, og det er jo det den prøver på. Men vi har jo lært at det ikke er er noen vits.

Hvor mange ganger har du sagt ja når du egentlig ikke hadde lyst eller tid?

Hvor ofte er du i situasjoner hvor du er mer sliten etterpå enn du var i utgangspunktet?

Hvor mye står du på for å forutse og dekke over og møte andre menneskers behov?

Kanskje er du en ekspert på nettopp det? Du vet hva andre føler og trenger, men du er ganske dårlig på å se det i deg selv og derfor får du aldri møtt behovene dine. Det er heller ingen andre som gjør det samme for deg som du gjør for alle andre. Da blir det feil tilslutt.

På den måten er det ikke slik at angsten som du kjenner den, som en fare, det er ikke den angsten som kommer til å være der hele tiden. Etterhvert som vi blir gode til å lytte, står vi igjen med den delen av deg som er veilederen.

Derfor er det ikke slik at de symptomene du kjenner på nå alltid vil være tilstede i kroppen for resten av livet når du kjenner angsten. For de symptomene kommer jo bare fordi kroppen din må rope så utrolig høyt for at du i det hele tatt skal legge merke til at noe er galt.

For meg kjennes angsten som en stemme bak i hodet. Hvis jeg har jobbet litt for mye eller hatt mange søvnløse netter, da starter det med en forståelse av at jeg er litt sliten og noe som ikke kjennes helt rett. Dersom jeg ikke er god nok til å høre på det, noe jeg av og til ikke er, vil jeg begynne å kjenne symptomer. Vondt i nakke og skuldre, vondt i hodet eller hjertebank. Kroppen aktiveres og stress symptomene begynner å vise seg. Disse symptomene kan på ingen måte sammenlignes med de symptomene jeg hadde når angsten var veldig høy. Det er et helt annet nivå og det er mer som et forvarsel enn fullblåst panikk.

Forskjellen på nå og da er at nå vet jeg hva det er og jeg klarer å tolke det bedre. Jeg er blitt god på å vite hvordan jeg kan forstå om det kjenner på er noe farlig. Er jeg usikker spør jeg noen jeg stoler på, som legen min, for å få det avkreftet. Jeg har også blitt god på å stole på de rådene jeg får. Det er ikke alltid like enkelt, men langt enklere nå enn det var i starten.

Vi jobber lag på lag og det vil alltid være nye lag som dukker opp. I løpet av livet vil det skje ting og da kan det dukke opp et lag du ikke visste du hadde og det kan trigge angsten. Det kan være nye personer i livet, nye situasjoner eller nye jobber. Små og stor...

Hva betyr det å møte angsten?

Det det egentlig handler om er å finne ulike strategier og verktøy som hjelper deg å føle og bearbeide det du føler. Begynne å føle på det du faktisk kjenner på og i neste omgang følge følelsen. Som når kroppen sier nei, trenger vi å øve på å si nei til situasjonen.

Det er jo ikke slik at det bare er å si til seg selv at nå skal jeg begynne å kjenne etter og føle det jeg føler. Du har et enormt system i arbeid hos deg for å tvinge deg til å gjøre det motsatte. Du har jo lært at det lureste for deg er å bruke de strategiene du har for å beskytte deg fra det du føler. Når vi har nok erfaring med at å vise følelser ikke var bra, begynner vi å undertrykke og skyve vekk følelsene. Når det skjer mange nok ganger blir vi skikkelig gode på å ikke kjenne etter.

Når vi nå skal finne motet til å føle, ligger det en følelse i det ordet: jeg må finne all min viljestyrke og kjempe slik at jeg kan jobbe hardt og være flink til dette. Som jo er en hard måte å møte oss selv på. Vi tenker at for å finne en løsning må jeg ha mot. Og har jeg ikke mot får jeg heller ikke gjort jobben. 

Jeg tenker at motet trenger du, fordi målet du har satt deg er nok altfor stort. Det kreves ikke mye mot å begynne å tenke tankene eller begynne veldig forsiktig å jobbe. Om noe så kreves det heller litt mot å gå en annen vei. Det er ikke sånn at vi skal trenge å samle opp all verdens mot og hvis vi gjør det er det et stort rødt flagg på at det du gjør er for stort på det nivået du er på nå. Det skal ikke være så krevende.

Det som er krevende er å føle på det du føler og å stå i angsten. Men det å komme i gang det kan vi gjøre på en ganske ok måte og det er litt det som er nøkkelen. Finne veien sånn at vi ikke trenger all den viljestyrken og motet for å møte angsten. Motet det kommer når du kan ta 5 min om gangen og gå sakte frem. I stedet for å snakke om å finne motet for å starte, hva om det i seg selv er et tegn på at du starter i feil ende eller at du starter litt hardt?

Jeg har laget Førstehjelpen i Angstportalen, slik at vi kan ta en litt mykere vei og forstå at noen ganger trenger vi ikke å møte angsten. Det er en stor del av det å jobbe seg ut av angsten. Vi er nødt til å øve på å også fokusere ut og at det er lov til å ha et valg. Lov til å gå ett steg til, men om jeg kjenner at det ble for mye, har jeg også lov å gå inn igjen der jeg er trygg. Da trenger vi ikke dette motet hele tiden, som er skapt litt utenfor oss selv, fordi vi jobber på lag med oss selv, istedenfor å hele tiden kjempe oss gjennom dagen og livet.

Selvfølgelig når vi står midt i angsten er det mye. Men da trenger vi ihvertfall ikke gjøre prosessen så hard, når det å bare eksistere i livet ofte er hardt nok i seg selv.

Hva betyr det da i praksis?

Det betyr at du må se litt på hvilke mål du har for deg selv. Hva er du setter som krav til deg selv? Hva er det du egentlig føler og tenker om deg selv i ulike situasjoner?

Føles det som et mål om du når det? Føler du det er nok? Eller er det litt påtatt, fordi egentlig føler du at det ikke holder og du ikke får til noen ting? Da er det et tegn på at det ikke er det beste for deg. Veldig ofte handler det om kunnskap. Vi får servert mange ulike verktøy, men det er vanskelig å føle at vi gjør en god jobb, hvis vi ikke forstår hvorfor vi gjør det.

Det er viktig å forstå hva det gjør med deg, den fysiske kroppen din og nervesystemet ditt. Kunnskap er ofte forut for det vi gjør, så kanskje målet heller skal være å skal starte med å søke kunnskap og lære å forstå hvorfor det er som det er.

• Jeg skal gå inn i portalen og hver dag gjøre en av dagene i 30 dagers programmet
• Jeg skal ta en video og gjøre en øvelse om dagen

Da trenger vi ikke nødvendigvis så mye mot til å gjøre øvelsen fordi vi forstår hvorfor det er vanskelig. På samme måte som du trenger ikke mot for å ta et barn på fanget og trøste det, fordi helt instinktivt vil du holde rundt det og gi barnet en god klem. Det er nettopp det vi trenger å gjøre med oss selv også, men akkurat nå er det veldig mye greier mellom deg og den klemmen, og det er derfor vi føler vi trenger mye mot til å kjempe. Når det egentlig er helt intuitivt hva du trenger, det er bare så mye som skygger over den intuisjonen at vi vet ikke lenger. Det kommer, men vi trenger å tillate oss selv å møte det med litt senkede skuldre og få lov til å få overblikk og forstå hele veien. 

Jobber du med en terapeut eller er i Angstportalen, vit at vi ser hvor du er på vei. Vi ser veldig ofte hva du ikke ser og du trenger ikke å se det selv, før du er der. Sånn er det med meg også når jeg går i terapi. Jeg ser ikke retningen, fordi jeg som med deg, står i det jeg står i. Men terapeuten min vet og guider meg i retning dit jeg skal. Jeg trenger bare å vite hvor jeg er nå og hvordan jeg skal kunne møte det jeg føler nå. Slik er det med deg også. 

Det er derfor vi har disse tre stegene i portalen, fordi hvis du skulle startet ret...

Hvorfor er det slik at det må bli verre før det blir bedre?

Jeg er sikker på at du har opplevd at i det du begynte å eksponere deg, begynte å gå i terapi eller begynte å snakke om det, ble angsten din verre.

Det er når vi har fokus på angsten at den vokser og det er derfor vi hele livet, mer eller mindre bevisst eller ubevisst, valgte å ikke kjenne etter. Før klarte du deg kanskje ok på skolen eller det gikk bra på jobb, og kanskje du ikke merket at du hadde angst. For andre var det heller en hard hverdag hvor du hele tiden måtte passe på å ikke gjøre visse ting, si visse ting eller tenke visse ting for å holde deg innenfor den grensen som du eller de rundt deg hadde satt for deg.

Når angsten først slår inn, når vi ikke lenger klarer å holde igjen, er det typisk at vi begynner å kjempe og vil tilbake. Tilbake til slik jeg hadde det før, fordi da var alt så fint. Da klarte jeg å gå på jobb og gå på butikken. Da klarte jeg alle de tingene jeg ikke klarer nå, jeg gråt ikke hele tiden og hadde ikke alle disse rare symptomene i kroppen. 

Det er viktig å tenke litt over dette. Fordi den du var før, det livet du hadde før, den måten du håndterte deg selv og følelsene dine på før, er grunnen til at du sitter her i dag.

Følelsene dine skal guide deg gjennom livet for å fortelle deg hvilke situasjoner som føles bra og ikke bra. Føles det ikke bra er det tegn på at du befinner deg i en situasjon eller relasjon som ikke er til det beste for deg.

Men når dette innvendige systemet er tuklet med og vi ikke lenger helt tror vi kan stole på kroppen eller følelsene, vil vi befinne oss i situasjon etter situasjon som ikke er til vårt beste.

Når vi da skal begynne å jobbe med angsten er vi nødt til å begynne å bli mer fokusert på kroppen vår. Vi må øve på å stole på kroppen og følelsene våre igjen.

I starten vil det være det verst tenkelige for hjernen din, fordi hjernen din er jo den som har hjulpet deg med å lage denne mestringsstrategien hvor den har ignorert kroppen og følelser. Mange kan ha opplevd at det ikke hjelper å be om hjelp eller si i fra, for andre kan det handle om at det du følte var altfor smertefullt. Når vi ikke har trygge og gode voksne rundt oss som kan guide oss gjennom dette, blir det vanskelig å vokse opp. Eller kanskje du hele tiden har visst det, men tenkt at det er nok bare jeg som overdriver. Det er sikkert ikke så ille som jeg tenker at det er. Det er et godt tegn på at du ikke vet.

Når vi da skal begynne å jobbe med angsten er det som om du forteller hjernen din at nå vet jeg at det skal komme en bjørn som skal ta meg, men jeg velger likevel å se på den. Det sier seg selv at alt i kroppen din vil stritte imot. Alt i ditt system vil fortelle deg at det er livsfarlig og det må du aldri finne på. Det er normalt og det er en av grunnene til at angsten blir litt verre, fordi du stritter i mot det systemet du har bygget opp over så langt tid.

Da er det viktig å ha omsorg med seg selv og forstå at angsten din ikke har blitt verre. Det betyr bare at nå river du ned de murene du har brukt så lang tid på å bygge opp. Alle de lagene med beskyttelse. Det er derfor viktig å gå sakte frem, for når vi går sakte gjør vi det med omsorg og med trygghet.

Så er det også noe med det, at når vi begynner å kjenne etter og stiller oss spørsmål som: Hva er det jeg føler? Hvorfor føler jeg det jeg føler? Hvorfor fikk jeg angst nå? Da begynner vi også å fokusere. Med en gang du skal begynne å kjenne etter hva som skjer, vil hjernen zoome inn på disse symptomene og de blir sterkere fordi du ber om det. Det er ikke det at hjernen finner på noe eller overdriver, men kanskje du for første gang begynner å ane litt konturen av hva du har følt hele tiden.

Hva er det du trenger?

Hva er viktig for deg?

Hva er det som gjør at du ikke har vært klar over hva du føler?

Vi kan ikke begynne å pushe oss selv i alle mulige situasjoner som får hele systemet til å skrike fare. Vi må velge å gå en tryggere rute og den trygge ruta tar tid.

Det er ikke sikkert det er selvsagt for deg hva det betyr når jeg sier at du skal gjøre det med trygghet eller møte deg selv med trygghet. Det er vanlig, fordi dette er jo ikke noe vi har lært. Vi begynner å finne ut hvor mye vi aldri har lært. Hvordan livet kunne ha vært, hvis disse tingene var selvsagte. Det er også en del av prosessen. Det å innse at du ikke fikk de beste kortene fra start. Kanskje det er en del opplevelser som gjorde at du enten lukket deg eller mistet kontrollen eller fokus over kroppen.

Da tar det tid, fordi vi må først avlære det vi har lært og så må vi omprogrammere, for å hjelpe oss å forstå hvordan det henger sammen. Du har et system og følelses apparat som er helt perfekt og du vet egentlig hva som er bra for deg og at det ikke spiller noen rolle om det som er bra for deg ikke er bra for de rundt deg. Fordi vi alle er forskjellige og trenger forskjellige ting. Det er helt normalt og det er helt greit.

Hva hvis det...

Hvordan angsten påvirker kroppen. 

Den fysiske angsten er nok den delen av angsten som er mest oversett, minst snakket om eller misforstått.

Jeg husker selv hvor lang tid det tok før jeg forstod at det var angst, fordi det jeg kjente i kroppen var så fysisk. Jeg trodde angst bare dreide seg om at du gruer deg til et foredrag eller at du er litt engstelig i sosiale situasjoner. Men hvor ekstremt angsten går utover den fysiske kroppen, det var fullstendig nytt for meg. Kanskje det gjelder for deg også?

Det er vanskelig å forstå når du går til legen med det ene eller andre symptomet og legen sier at det er ikke noe farlig, fordi det er nok bare angst. Vi får kanskje ikke noe mer informasjon enn det og blir sendt hjem uten egentlig å vite noe, annet enn at dette er bare angst og ikke tenk så mye på det. Ikke vær så negativ og kom deg tilbake på jobb og til hverdagen.

Selvsagt er det ikke alle som blir møtt på den måten, men jeg hører altfor ofte at det er slik mange blir møtt i ulike situasjoner.

Grunnen til at du har angst er jo at du har opplevd en eller flere ting opp gjennom livet, som gjorde at nervesystemet ditt reagerte. Nervesystemet reagerte fordi noe føltes utrygt, ubehagelig eller det gav ikke mening. En situasjon hvor du ikke forstår hvorfor noen reagerte som de gjorde og kanskje ingen voksne var der for å forklare deg hva dette handlet om. Eller at du tok på deg skylden for de voksnes reaksjoner og følelser.

For et barn er det vanskelig å skille mellom hva som er mitt og hva er ditt. Hvis jeg får kjeft for å være sint så er det meg det er noe galt med. Ikke bare at det er galt å være sint, men det er meg det var noe galt med.

Følelser fungerer på den måten at de må føles gjennom og så forsvinner de. Slik som med et barn som kaster seg inn i en ekstrem følelse av å ikke få til noe og så brister hele verden, men etterpå er alt greit igjen, fordi barnet føler seg gjennom følelsen. Slik er det med oss voksne også, men forskjellen på barnet og deg er at barnet enda ikke har lært at det ikke er lov å være så høylytt. De har ikke lært at det ikke er lov å uttrykke så sterkt det du føler.

Men som voksne har vi ikke så mye kompetanse om dette og det ender ofte med at følelsene blir sittende fast. Når du har opplevd det ganske mange ganger, har du tilslutt et nervesystem som ikke vet hvordan du skal gå gjennom hele syklusen. Altså helt fra du får en reaksjon, til du uttrykker hva du føler, til å forstå følelsene, plassere situasjon og så gå videre.

Det fester seg i kroppen og vi undertrykker hva vi føler. Vi begynner å kjenne på spenninger, fordi det er slitsomt å gå gjennom et helt liv og altfor ofte si ja når du skulle sagt nei.

Etter mange år når du har gått på tross av deg selv, som regel uten å vite om det en gang, så flommer plutselig angsten over. Kroppen klarer ikke å holde på mer, klarer ikke å holde på flere reaksjoner innvendig og alt bare braser ut. Kanskje i form av et panikkanfall, i form av krampegråt eller en fysisk utmattelse i kroppen - at du føler deg så sliten at de helt basis tingene du skulle gjort i løpet av en dag, er bare det du makter.

Da er det ikke så rart at vi ikke skjønner noen ting, når vi ikke har noen bevissthet over hva som har skjedd. Plutselig en dag kommer vi hjem fra jobb og bare må gå og legge oss, eller vi isolerer oss og begynner å si nei til avtaler og nei til folk som står deg nær, fordi vi ikke lenger makter å stå på beina, komme oss ut eller motivere oss. Tilslutt går det kanskje ut over jobben, fordi kroppen er så intens sliten.

Etter et natts søvn kan du kanskje føle deg enda mer sliten, vondt i hodet, vondt i kroppen, uvell, kvalm… Det er helt helt normalt. Det som skjer når du er så sliten er at du har så mye stresshormoner i kroppen din at kroppen nesten går på gammel vane. Du har ikke tilgang til å kjenne etter hvor sliten du faktisk er. 

Når du først får hvile, så hjelper kroppen din deg med å bryte ned alle stresshormonene. Derfor er søvn så viktig. Det som da skjer når du roer ned nervesystemet ditt og du blir litt mer uthvilt, begynner vi å kjenne vi etter hvor slitne vi faktisk er. Ikke fordi du er mer sliten, du har alltid vært det. Det er bare det at kroppen din har hjulpet deg med å ikke legge merke til det. Slik har det kanskje vært hele livet? Du har ikke lagt merke til det, fordi kroppen er helt fantastisk og jobber for å redde deg hele tiden.

Angsten også - jobber beinhardt for å gi beskjed om: nå er vi utrygge, nå må vi finne på noe annet.. Men vi lytter ikke. Vi vet ikke hva vi skal høre etter. Til slutt når kroppen har gått på høygir lenge nok vil det si stopp.

Ingen av oss er superhelter og vi alle har våre grenser. Men noen av oss har vært ekstremt gode på å ikke kjenne egne grenser. Vi er eksperter på å ikke legge merke til når livet er for mye. I hvertfall ikke før kroppen ikke lenger kan bære deg. Da tar det lang tid og det er helt normalt. Det er frustrerende, skremmende og vanskelig, men det er normalt. Det er et tegn...

Hva er utmattelse? 

Utmattelse er et stort og for mange skremmende ord. Når jeg snakker om utmattelse er det mer som en kroppslig tilstand. For meg er utmattelse den tilstanden hvor du over lang tid har brukt mye mer energi enn det du har. Du har kanskje hatt mye mer fokus på alle andres følelser, grenser og behov, enn dine egne.

Du vet kanskje ikke engang hva dine behov er? Det å møte egne behov blir ekstra skremmende og vanskelig når du ikke vet hva de er i utgangspunktet. For mange er det også slik at det å i det hele tatt innrømme overfor seg selv at man har behov for feks alenetid, ha egne hobbyer eller gjøre ting for seg selv, det kan føles ganske skambelagt i seg selv.

Utmattelse er nok noe mange vil kjenne litt på. For noen er vi helt over i den enden av skalaen hvor utmattelsen varer i flere år. Det vi kan kalle bli utbrent. Er du utbrent, er det en tilstand i kroppen som er ganske alvorlig og det tar tid å komme seg opp igjen.

Over lang tid, sannsynligvis hele livet fram til nå, har du stått på, vært flink, ofret deg selv og sagt ja når du skulle sagt nei… Du har brent lyset i begge ender. Til slutt er det ikke mer igjen og du kjenner at du er helt på grensen til utbrent. Eller du kjenner på en utmattelse eller en ekstrem slitenhet i hele kroppen. Det er helt normalt.

Det som egentlig skjer er at kroppen din setter foten ned. I en perfekt verden hadde du lært fra du var liten av at det var greit å sette grenser. At det var lov å si nei og sette grenser for hva du ville og ikke.

Det som gjør det så komplisert er at som barn ikke har vi evnen til å gjøre det for oss selv og derfor trenger vi trygge voksne som kan hjelpe oss. Vi må lære å ikke bare sette grensene selv, men at det også er greit å gjøre det. Når de grensene ikke blir satt eller vi har lært at å sette grenser medfører et stort ubehag, da vil vi ikke gjøre igjen.

Som barn er du helt prisgitt omgivelsene dine og foreldrene dine. Det vi må forstå som voksne i en verden som er mer opplyst nå, er hvordan det har påvirket oss i det livet vi lever som voksne på godt og vondt.

Det betyr ikke at du hadde foreldre som ville deg vondt eller som ikke var glad i deg. De gjorde sannsynligvis så godt de kunne, men det var bare ikke det du trengte og det er forskjellen. Det viktigste som foreldre er at vi tenker oss om, hva vi sier og gjør, og reparerer når det trengs.

Det samme gjelder denne veien med deg som voksen og dine foreldre. Hvordan kan vi reparere forholdet til oss selv? Da begynner jobben med å finne de grensene for seg selv.

Kjenne igjen grensene

For de fleste handler det om en form for misforståelse når det kommer til synet på egne behov og følelser.

Når du oppriktig opplever en enorm følelse av skam ved å feks skulle si til de du bor med at nå trenger jeg 5 min for meg selv, så sier det seg selv at all annen grensesetting utover det vil være ekstremt krevende.

Derfor er det viktig å ta det stegvis. Start med bevisstheten på hvorfor du føler denne enorme skammen. Er det dine innvendige ting eller noe i omgivelsene? Snakk om det, observer andre rundt deg som kanskje har et sunnere forhold til det enn du har og se hvordan de oppfører seg.

Det er ingen grunn til at de rundt deg skulle fortjene mer av det enn deg. Eneste forskjellen er at du har lært at det er galt og de har ikke lært det. Det er mulig å avlære seg det, men tar tid.

Øve på å kjenne dine egne grenser er viktig. Det er umulig å bli god på det uten å noen ganger gå over grensene dine, nettopp fordi det er vanskelig å vite hva som er for langt. Når du gjør for mye, kan det ta tid å komme seg igjen. Kanskje var det så tungt og vanskelig at du ikke klarte å stå i følelsene og tankene som kom etterpå. Da har vi gjort for mye.

Når det kommer til utmattelse er det ekstremt viktig å ta det steg for steg. Det er ikke farlig i seg selv, men det tar mye tid å bygge seg opp igjen. Husk at det er normalt å ha en del oversteg. Når du har tråkket over den grensen flere ganger og du er bevisst på det, kan du også se etter noen mønster. Da kan du lære når det blir for mye. I starten er det en jobb vi må ta i etterkant fordi vi ikke er i stand til å legge merke til det før det har gått litt tid. 

Stegvis kjenner vi igjen egne grenser, og det er nok noe av det viktigste vi gjør. 

Noen tips

Tips til hvordan denne prosessen kan bli litt enklere:

Begynn å skrive det ned.

Gjerne en liten dagbok. Du trenger ikke å skrive mye, men skriv et par ord om:

• hvordan har jeg det i dag
• hva skal jeg gjøre/ hva har jeg gjort
• hvordan føles kroppen i dag.

Det gjør at vi over tid kan bli bedre på å se hva som egentlig gjorde at vi gikk over grensene våre. Få mer fokus på hva er det er vi gjør og hva det handler om.

Med tiden blir det lettere å forstå hva som ligger bak og når du nærmer deg grensene dine. På sikt kan du se grensene dine før de er nådd, før det er for sent. Det er målet.

Husk å gjøre ting som gjør deg godt...

Veien tilbake i jobb etter en en periode hjemme er både krevende og skremmende. Derfor snakker jeg i denne episoden om hva som er normalt, hvordan planlegge prosessen og hvordan vet du om det du opplever er forventede reaksjoner eller tegn på at du har gjort for mye?

I denne episoden snakker jeg om ulike former for sorg og noen tanker og tips om hvordan du kan bearbeide det du føler på 

 I denne episoden snakker jeg om hvorfor det er så vanlig å føle seg ensom i angsten: