Hvordan angsten påvirker kroppen. 

Den fysiske angsten er nok den delen av angsten som er mest oversett, minst snakket om eller misforstått.

Jeg husker selv hvor lang tid det tok før jeg forstod at det var angst, fordi det jeg kjente i kroppen var så fysisk. Jeg trodde angst bare dreide seg om at du gruer deg til et foredrag eller at du er litt engstelig i sosiale situasjoner. Men hvor ekstremt angsten går utover den fysiske kroppen, det var fullstendig nytt for meg. Kanskje det gjelder for deg også?

Det er vanskelig å forstå når du går til legen med det ene eller andre symptomet og legen sier at det er ikke noe farlig, fordi det er nok bare angst. Vi får kanskje ikke noe mer informasjon enn det og blir sendt hjem uten egentlig å vite noe, annet enn at dette er bare angst og ikke tenk så mye på det. Ikke vær så negativ og kom deg tilbake på jobb og til hverdagen.

Selvsagt er det ikke alle som blir møtt på den måten, men jeg hører altfor ofte at det er slik mange blir møtt i ulike situasjoner.

Grunnen til at du har angst er jo at du har opplevd en eller flere ting opp gjennom livet, som gjorde at nervesystemet ditt reagerte. Nervesystemet reagerte fordi noe føltes utrygt, ubehagelig eller det gav ikke mening. En situasjon hvor du ikke forstår hvorfor noen reagerte som de gjorde og kanskje ingen voksne var der for å forklare deg hva dette handlet om. Eller at du tok på deg skylden for de voksnes reaksjoner og følelser.

For et barn er det vanskelig å skille mellom hva som er mitt og hva er ditt. Hvis jeg får kjeft for å være sint så er det meg det er noe galt med. Ikke bare at det er galt å være sint, men det er meg det var noe galt med.

Følelser fungerer på den måten at de må føles gjennom og så forsvinner de. Slik som med et barn som kaster seg inn i en ekstrem følelse av å ikke få til noe og så brister hele verden, men etterpå er alt greit igjen, fordi barnet føler seg gjennom følelsen. Slik er det med oss voksne også, men forskjellen på barnet og deg er at barnet enda ikke har lært at det ikke er lov å være så høylytt. De har ikke lært at det ikke er lov å uttrykke så sterkt det du føler.

Men som voksne har vi ikke så mye kompetanse om dette og det ender ofte med at følelsene blir sittende fast. Når du har opplevd det ganske mange ganger, har du tilslutt et nervesystem som ikke vet hvordan du skal gå gjennom hele syklusen. Altså helt fra du får en reaksjon, til du uttrykker hva du føler, til å forstå følelsene, plassere situasjon og så gå videre.

Det fester seg i kroppen og vi undertrykker hva vi føler. Vi begynner å kjenne på spenninger, fordi det er slitsomt å gå gjennom et helt liv og altfor ofte si ja når du skulle sagt nei.

Etter mange år når du har gått på tross av deg selv, som regel uten å vite om det en gang, så flommer plutselig angsten over. Kroppen klarer ikke å holde på mer, klarer ikke å holde på flere reaksjoner innvendig og alt bare braser ut. Kanskje i form av et panikkanfall, i form av krampegråt eller en fysisk utmattelse i kroppen - at du føler deg så sliten at de helt basis tingene du skulle gjort i løpet av en dag, er bare det du makter.

Da er det ikke så rart at vi ikke skjønner noen ting, når vi ikke har noen bevissthet over hva som har skjedd. Plutselig en dag kommer vi hjem fra jobb og bare må gå og legge oss, eller vi isolerer oss og begynner å si nei til avtaler og nei til folk som står deg nær, fordi vi ikke lenger makter å stå på beina, komme oss ut eller motivere oss. Tilslutt går det kanskje ut over jobben, fordi kroppen er så intens sliten.

Etter et natts søvn kan du kanskje føle deg enda mer sliten, vondt i hodet, vondt i kroppen, uvell, kvalm… Det er helt helt normalt. Det som skjer når du er så sliten er at du har så mye stresshormoner i kroppen din at kroppen nesten går på gammel vane. Du har ikke tilgang til å kjenne etter hvor sliten du faktisk er. 

Når du først får hvile, så hjelper kroppen din deg med å bryte ned alle stresshormonene. Derfor er søvn så viktig. Det som da skjer når du roer ned nervesystemet ditt og du blir litt mer uthvilt, begynner vi å kjenne vi etter hvor slitne vi faktisk er. Ikke fordi du er mer sliten, du har alltid vært det. Det er bare det at kroppen din har hjulpet deg med å ikke legge merke til det. Slik har det kanskje vært hele livet? Du har ikke lagt merke til det, fordi kroppen er helt fantastisk og jobber for å redde deg hele tiden.

Angsten også - jobber beinhardt for å gi beskjed om: nå er vi utrygge, nå må vi finne på noe annet.. Men vi lytter ikke. Vi vet ikke hva vi skal høre etter. Til slutt når kroppen har gått på høygir lenge nok vil det si stopp.

Ingen av oss er superhelter og vi alle har våre grenser. Men noen av oss har vært ekstremt gode på å ikke kjenne egne grenser. Vi er eksperter på å ikke legge merke til når livet er for mye. I hvertfall ikke før kroppen ikke lenger kan bære deg. Da tar det lang tid og det er helt normalt. Det er frustrerende, skremmende og vanskelig, men det er normalt. Det er et tegn...

Hva er utmattelse? 

Utmattelse er et stort og for mange skremmende ord. Når jeg snakker om utmattelse er det mer som en kroppslig tilstand. For meg er utmattelse den tilstanden hvor du over lang tid har brukt mye mer energi enn det du har. Du har kanskje hatt mye mer fokus på alle andres følelser, grenser og behov, enn dine egne.

Du vet kanskje ikke engang hva dine behov er? Det å møte egne behov blir ekstra skremmende og vanskelig når du ikke vet hva de er i utgangspunktet. For mange er det også slik at det å i det hele tatt innrømme overfor seg selv at man har behov for feks alenetid, ha egne hobbyer eller gjøre ting for seg selv, det kan føles ganske skambelagt i seg selv.

Utmattelse er nok noe mange vil kjenne litt på. For noen er vi helt over i den enden av skalaen hvor utmattelsen varer i flere år. Det vi kan kalle bli utbrent. Er du utbrent, er det en tilstand i kroppen som er ganske alvorlig og det tar tid å komme seg opp igjen.

Over lang tid, sannsynligvis hele livet fram til nå, har du stått på, vært flink, ofret deg selv og sagt ja når du skulle sagt nei… Du har brent lyset i begge ender. Til slutt er det ikke mer igjen og du kjenner at du er helt på grensen til utbrent. Eller du kjenner på en utmattelse eller en ekstrem slitenhet i hele kroppen. Det er helt normalt.

Det som egentlig skjer er at kroppen din setter foten ned. I en perfekt verden hadde du lært fra du var liten av at det var greit å sette grenser. At det var lov å si nei og sette grenser for hva du ville og ikke.

Det som gjør det så komplisert er at som barn ikke har vi evnen til å gjøre det for oss selv og derfor trenger vi trygge voksne som kan hjelpe oss. Vi må lære å ikke bare sette grensene selv, men at det også er greit å gjøre det. Når de grensene ikke blir satt eller vi har lært at å sette grenser medfører et stort ubehag, da vil vi ikke gjøre igjen.

Som barn er du helt prisgitt omgivelsene dine og foreldrene dine. Det vi må forstå som voksne i en verden som er mer opplyst nå, er hvordan det har påvirket oss i det livet vi lever som voksne på godt og vondt.

Det betyr ikke at du hadde foreldre som ville deg vondt eller som ikke var glad i deg. De gjorde sannsynligvis så godt de kunne, men det var bare ikke det du trengte og det er forskjellen. Det viktigste som foreldre er at vi tenker oss om, hva vi sier og gjør, og reparerer når det trengs.

Det samme gjelder denne veien med deg som voksen og dine foreldre. Hvordan kan vi reparere forholdet til oss selv? Da begynner jobben med å finne de grensene for seg selv.

Kjenne igjen grensene

For de fleste handler det om en form for misforståelse når det kommer til synet på egne behov og følelser.

Når du oppriktig opplever en enorm følelse av skam ved å feks skulle si til de du bor med at nå trenger jeg 5 min for meg selv, så sier det seg selv at all annen grensesetting utover det vil være ekstremt krevende.

Derfor er det viktig å ta det stegvis. Start med bevisstheten på hvorfor du føler denne enorme skammen. Er det dine innvendige ting eller noe i omgivelsene? Snakk om det, observer andre rundt deg som kanskje har et sunnere forhold til det enn du har og se hvordan de oppfører seg.

Det er ingen grunn til at de rundt deg skulle fortjene mer av det enn deg. Eneste forskjellen er at du har lært at det er galt og de har ikke lært det. Det er mulig å avlære seg det, men tar tid.

Øve på å kjenne dine egne grenser er viktig. Det er umulig å bli god på det uten å noen ganger gå over grensene dine, nettopp fordi det er vanskelig å vite hva som er for langt. Når du gjør for mye, kan det ta tid å komme seg igjen. Kanskje var det så tungt og vanskelig at du ikke klarte å stå i følelsene og tankene som kom etterpå. Da har vi gjort for mye.

Når det kommer til utmattelse er det ekstremt viktig å ta det steg for steg. Det er ikke farlig i seg selv, men det tar mye tid å bygge seg opp igjen. Husk at det er normalt å ha en del oversteg. Når du har tråkket over den grensen flere ganger og du er bevisst på det, kan du også se etter noen mønster. Da kan du lære når det blir for mye. I starten er det en jobb vi må ta i etterkant fordi vi ikke er i stand til å legge merke til det før det har gått litt tid. 

Stegvis kjenner vi igjen egne grenser, og det er nok noe av det viktigste vi gjør. 

Noen tips

Tips til hvordan denne prosessen kan bli litt enklere:

Begynn å skrive det ned.

Gjerne en liten dagbok. Du trenger ikke å skrive mye, men skriv et par ord om:

• hvordan har jeg det i dag
• hva skal jeg gjøre/ hva har jeg gjort
• hvordan føles kroppen i dag.

Det gjør at vi over tid kan bli bedre på å se hva som egentlig gjorde at vi gikk over grensene våre. Få mer fokus på hva er det er vi gjør og hva det handler om.

Med tiden blir det lettere å forstå hva som ligger bak og når du nærmer deg grensene dine. På sikt kan du se grensene dine før de er nådd, før det er for sent. Det er målet.

Husk å gjøre ting som gjør deg godt...