Den fysiske angsten er nok den delen av angsten som er mest oversett, minst snakket om eller misforstÄtt.
Jeg husker selv hvor lang tid det tok fÞr jeg forstod at det var angst, fordi det jeg kjente i kroppen var sÄ fysisk. Jeg trodde angst bare dreide seg om at du gruer deg til et foredrag eller at du er litt engstelig i sosiale situasjoner. Men hvor ekstremt angsten gÄr utover den fysiske kroppen, det var fullstendig nytt for meg. Kanskje det gjelder for deg ogsÄ?
Det er vanskelig Ä forstÄ nÄr du gÄr til legen med det ene eller andre symptomet og legen sier at det er ikke noe farlig, fordi det er nok bare angst. Vi fÄr kanskje ikke noe mer informasjon enn det og blir sendt hjem uten egentlig Ä vite noe, annet enn at dette er bare angst og ikke tenk sÄ mye pÄ det. Ikke vÊr sÄ negativ og kom deg tilbake pÄ jobb og til hverdagen.
Selvsagt er det ikke alle som blir mÞtt pÄ den mÄten, men jeg hÞrer altfor ofte at det er slik mange blir mÞtt i ulike situasjoner.
Grunnen til at du har angst er jo at du har opplevd en eller flere ting opp gjennom livet, som gjorde at nervesystemet ditt reagerte. Nervesystemet reagerte fordi noe fÞltes utrygt, ubehagelig eller det gav ikke mening. En situasjon hvor du ikke forstÄr hvorfor noen reagerte som de gjorde og kanskje ingen voksne var der for Ä forklare deg hva dette handlet om. Eller at du tok pÄ deg skylden for de voksnes reaksjoner og fÞlelser.
For et barn er det vanskelig Ä skille mellom hva som er mitt og hva er ditt. Hvis jeg fÄr kjeft for Ä vÊre sint sÄ er det meg det er noe galt med. Ikke bare at det er galt Ä vÊre sint, men det er meg det var noe galt med.
FÞlelser fungerer pÄ den mÄten at de mÄ fÞles gjennom og sÄ forsvinner de. Slik som med et barn som kaster seg inn i en ekstrem fÞlelse av Ä ikke fÄ til noe og sÄ brister hele verden, men etterpÄ er alt greit igjen, fordi barnet fÞler seg gjennom fÞlelsen. Slik er det med oss voksne ogsÄ, men forskjellen pÄ barnet og deg er at barnet enda ikke har lÊrt at det ikke er lov Ä vÊre sÄ hÞylytt. De har ikke lÊrt at det ikke er lov Ä uttrykke sÄ sterkt det du fÞler.
Men som voksne har vi ikke sÄ mye kompetanse om dette og det ender ofte med at fÞlelsene blir sittende fast. NÄr du har opplevd det ganske mange ganger, har du tilslutt et nervesystem som ikke vet hvordan du skal gÄ gjennom hele syklusen. AltsÄ helt fra du fÄr en reaksjon, til du uttrykker hva du fÞler, til Ä forstÄ fÞlelsene, plassere situasjon og sÄ gÄ videre.
Det fester seg i kroppen og vi undertrykker hva vi fÞler. Vi begynner Ä kjenne pÄ spenninger, fordi det er slitsomt Ä gÄ gjennom et helt liv og altfor ofte si ja nÄr du skulle sagt nei.
Etter mange Är nÄr du har gÄtt pÄ tross av deg selv, som regel uten Ä vite om det en gang, sÄ flommer plutselig angsten over. Kroppen klarer ikke Ä holde pÄ mer, klarer ikke Ä holde pÄ flere reaksjoner innvendig og alt bare braser ut. Kanskje i form av et panikkanfall, i form av krampegrÄt eller en fysisk utmattelse i kroppen - at du fÞler deg sÄ sliten at de helt basis tingene du skulle gjort i lÞpet av en dag, er bare det du makter.
Da er det ikke sÄ rart at vi ikke skjÞnner noen ting, nÄr vi ikke har noen bevissthet over hva som har skjedd. Plutselig en dag kommer vi hjem fra jobb og bare mÄ gÄ og legge oss, eller vi isolerer oss og begynner Ä si nei til avtaler og nei til folk som stÄr deg nÊr, fordi vi ikke lenger makter Ä stÄ pÄ beina, komme oss ut eller motivere oss. Tilslutt gÄr det kanskje ut over jobben, fordi kroppen er sÄ intens sliten.
Etter et natts sĂžvn kan du kanskje fĂžle deg enda mer sliten, vondt i hodet, vondt i kroppen, uvell, kvalm⊠Det er helt helt normalt. Det som skjer nĂ„r du er sĂ„ sliten er at du har sĂ„ mye stresshormoner i kroppen din at kroppen nesten gĂ„r pĂ„ gammel vane. Du har ikke tilgang til Ă„ kjenne etter hvor sliten du faktisk er.Â
NÄr du fÞrst fÄr hvile, sÄ hjelper kroppen din deg med Ä bryte ned alle stresshormonene. Derfor er sÞvn sÄ viktig. Det som da skjer nÄr du roer ned nervesystemet ditt og du blir litt mer uthvilt, begynner vi Ä kjenne vi etter hvor slitne vi faktisk er. Ikke fordi du er mer sliten, du har alltid vÊrt det. Det er bare det at kroppen din har hjulpet deg med Ä ikke legge merke til det. Slik har det kanskje vÊrt hele livet? Du har ikke lagt merke til det, fordi kroppen er helt fantastisk og jobber for Ä redde deg hele tiden.
Angsten ogsÄ - jobber beinhardt for Ä gi beskjed om: nÄ er vi utrygge, nÄ mÄ vi finne pÄ noe annet.. Men vi lytter ikke. Vi vet ikke hva vi skal hÞre etter. Til slutt nÄr kroppen har gÄtt pÄ hÞygir lenge nok vil det si stopp.
Ingen av oss er superhelter og vi alle har vÄre grenser. Men noen av oss har vÊrt ekstremt gode pÄ Ä ikke kjenne egne grenser. Vi er eksperter pÄ Ä ikke legge merke til nÄr livet er for mye. I hvertfall ikke fÞr kroppen ikke lenger kan bÊre deg. Da tar det lang tid og det er helt normalt. Det er frustrerende, skremmende og vanskelig, men det er normalt. Det er et tegn...
Utmattelse er et stort og for mange skremmende ord. NÄr jeg snakker om utmattelse er det mer som en kroppslig tilstand. For meg er utmattelse den tilstanden hvor du over lang tid har brukt mye mer energi enn det du har. Du har kanskje hatt mye mer fokus pÄ alle andres fÞlelser, grenser og behov, enn dine egne.
Â
Du vet kanskje ikke engang hva dine behov er? Det Ä mÞte egne behov blir ekstra skremmende og vanskelig nÄr du ikke vet hva de er i utgangspunktet. For mange er det ogsÄ slik at det Ä i det hele tatt innrÞmme overfor seg selv at man har behov for feks alenetid, ha egne hobbyer eller gjÞre ting for seg selv, det kan fÞles ganske skambelagt i seg selv.
Â
Utmattelse er nok noe mange vil kjenne litt pÄ. For noen er vi helt over i den enden av skalaen hvor utmattelsen varer i flere Är. Det vi kan kalle bli utbrent. Er du utbrent, er det en tilstand i kroppen som er ganske alvorlig og det tar tid Ä komme seg opp igjen.
Â
Over lang tid, sannsynligvis hele livet fram til nÄ, har du stÄtt pÄ, vÊrt flink, ofret deg selv og sagt ja nÄr du skulle sagt nei⊠Du har brent lyset i begge ender. Til slutt er det ikke mer igjen og du kjenner at du er helt pÄ grensen til utbrent. Eller du kjenner pÄ en utmattelse eller en ekstrem slitenhet i hele kroppen. Det er helt normalt.
Â
Det som egentlig skjer er at kroppen din setter foten ned. I en perfekt verden hadde du lĂŠrt fra du var liten av at det var greit Ă„ sette grenser. At det var lov Ă„ si nei og sette grenser for hva du ville og ikke.
Â
Det som gjÞr det sÄ komplisert er at som barn ikke har vi evnen til Ä gjÞre det for oss selv og derfor trenger vi trygge voksne som kan hjelpe oss. Vi mÄ lÊre Ä ikke bare sette grensene selv, men at det ogsÄ er greit Ä gjÞre det. NÄr de grensene ikke blir satt eller vi har lÊrt at Ä sette grenser medfÞrer et stort ubehag, da vil vi ikke gjÞre igjen.
Â
Som barn er du helt prisgitt omgivelsene dine og foreldrene dine. Det vi mÄ forstÄ som voksne i en verden som er mer opplyst nÄ, er hvordan det har pÄvirket oss i det livet vi lever som voksne pÄ godt og vondt.
Â
Det betyr ikke at du hadde foreldre som ville deg vondt eller som ikke var glad i deg. De gjorde sannsynligvis sÄ godt de kunne, men det var bare ikke det du trengte og det er forskjellen. Det viktigste som foreldre er at vi tenker oss om, hva vi sier og gjÞr, og reparerer nÄr det trengs.
Â
Det samme gjelder denne veien med deg som voksen og dine foreldre. Hvordan kan vi reparere forholdet til oss selv? Da begynner jobben med Ă„ finne de grensene for seg selv.
Â
For de fleste handler det om en form for misforstÄelse nÄr det kommer til synet pÄ egne behov og fÞlelser.
Â
NÄr du oppriktig opplever en enorm fÞlelse av skam ved Ä feks skulle si til de du bor med at nÄ trenger jeg 5 min for meg selv, sÄ sier det seg selv at all annen grensesetting utover det vil vÊre ekstremt krevende.
Â
Derfor er det viktig Ä ta det stegvis. Start med bevisstheten pÄ hvorfor du fÞler denne enorme skammen. Er det dine innvendige ting eller noe i omgivelsene? Snakk om det, observer andre rundt deg som kanskje har et sunnere forhold til det enn du har og se hvordan de oppfÞrer seg.
Â
Det er ingen grunn til at de rundt deg skulle fortjene mer av det enn deg. Eneste forskjellen er at du har lĂŠrt at det er galt og de har ikke lĂŠrt det. Det er mulig Ă„ avlĂŠre seg det, men tar tid.
Â
Ăve pĂ„ Ă„ kjenne dine egne grenser er viktig. Det er umulig Ă„ bli god pĂ„ det uten Ă„ noen ganger gĂ„ over grensene dine, nettopp fordi det er vanskelig Ă„ vite hva som er for langt. NĂ„r du gjĂžr for mye, kan det ta tid Ă„ komme seg igjen. Kanskje var det sĂ„ tungt og vanskelig at du ikke klarte Ă„ stĂ„ i fĂžlelsene og tankene som kom etterpĂ„. Da har vi gjort for mye.
Â
NĂ„r det kommer til utmattelse er det ekstremt viktig Ă„ ta det steg for steg. Det er ikke farlig i seg selv, men det tar mye tid Ă„ bygge seg opp igjen. Husk at det er normalt Ă„ ha en del oversteg. NĂ„r du har trĂ„kket over den grensen flere ganger og du er bevisst pĂ„ det, kan du ogsĂ„ se etter noen mĂžnster. Da kan du lĂŠre nĂ„r det blir for mye. I starten er det en jobb vi mĂ„ ta i etterkant fordi vi ikke er i stand til Ă„ legge merke til det fĂžr det har gĂ„tt litt tid.Â
Â
Stegvis kjenner vi igjen egne grenser, og det er nok noe av det viktigste vi gjĂžr.Â
Â
Tips til hvordan denne prosessen kan bli litt enklere:
Â
Begynn Ă„ skrive det ned.
Â
Gjerne en liten dagbok. Du trenger ikke Ă„ skrive mye, men skriv et par ord om:
Â
Det gjÞr at vi over tid kan bli bedre pÄ Ä se hva som egentlig gjorde at vi gikk over grensene vÄre. FÄ mer fokus pÄ hva er det er vi gjÞr og hva det handler om.
Â
Med tiden blir det lettere Ä forstÄ hva som ligger bak og nÄr du nÊrmer deg grensene dine. PÄ sikt kan du se grensene dine fÞr de er nÄdd, fÞr det er for sent. Det er mÄlet.
Â
Husk Ă„ gjĂžre ting som gjĂžr deg godt...