Hvordan angsten påvirker kroppen. 

Den fysiske angsten er nok den delen av angsten som er mest oversett, minst snakket om eller misforstått.

Jeg husker selv hvor lang tid det tok før jeg forstod at det var angst, fordi det jeg kjente i kroppen var så fysisk. Jeg trodde angst bare dreide seg om at du gruer deg til et foredrag eller at du er litt engstelig i sosiale situasjoner. Men hvor ekstremt angsten går utover den fysiske kroppen, det var fullstendig nytt for meg. Kanskje det gjelder for deg også?

Det er vanskelig å forstå når du går til legen med det ene eller andre symptomet og legen sier at det er ikke noe farlig, fordi det er nok bare angst. Vi får kanskje ikke noe mer informasjon enn det og blir sendt hjem uten egentlig å vite noe, annet enn at dette er bare angst og ikke tenk så mye på det. Ikke vær så negativ og kom deg tilbake på jobb og til hverdagen.

Selvsagt er det ikke alle som blir møtt på den måten, men jeg hører altfor ofte at det er slik mange blir møtt i ulike situasjoner.

Grunnen til at du har angst er jo at du har opplevd en eller flere ting opp gjennom livet, som gjorde at nervesystemet ditt reagerte. Nervesystemet reagerte fordi noe føltes utrygt, ubehagelig eller det gav ikke mening. En situasjon hvor du ikke forstår hvorfor noen reagerte som de gjorde og kanskje ingen voksne var der for å forklare deg hva dette handlet om. Eller at du tok på deg skylden for de voksnes reaksjoner og følelser.

For et barn er det vanskelig å skille mellom hva som er mitt og hva er ditt. Hvis jeg får kjeft for å være sint så er det meg det er noe galt med. Ikke bare at det er galt å være sint, men det er meg det var noe galt med.

Følelser fungerer på den måten at de må føles gjennom og så forsvinner de. Slik som med et barn som kaster seg inn i en ekstrem følelse av å ikke få til noe og så brister hele verden, men etterpå er alt greit igjen, fordi barnet føler seg gjennom følelsen. Slik er det med oss voksne også, men forskjellen på barnet og deg er at barnet enda ikke har lært at det ikke er lov å være så høylytt. De har ikke lært at det ikke er lov å uttrykke så sterkt det du føler.

Men som voksne har vi ikke så mye kompetanse om dette og det ender ofte med at følelsene blir sittende fast. Når du har opplevd det ganske mange ganger, har du tilslutt et nervesystem som ikke vet hvordan du skal gå gjennom hele syklusen. Altså helt fra du får en reaksjon, til du uttrykker hva du føler, til å forstå følelsene, plassere situasjon og så gå videre.

Det fester seg i kroppen og vi undertrykker hva vi føler. Vi begynner å kjenne på spenninger, fordi det er slitsomt å gå gjennom et helt liv og altfor ofte si ja når du skulle sagt nei.

Etter mange år når du har gått på tross av deg selv, som regel uten å vite om det en gang, så flommer plutselig angsten over. Kroppen klarer ikke å holde på mer, klarer ikke å holde på flere reaksjoner innvendig og alt bare braser ut. Kanskje i form av et panikkanfall, i form av krampegråt eller en fysisk utmattelse i kroppen - at du føler deg så sliten at de helt basis tingene du skulle gjort i løpet av en dag, er bare det du makter.

Da er det ikke så rart at vi ikke skjønner noen ting, når vi ikke har noen bevissthet over hva som har skjedd. Plutselig en dag kommer vi hjem fra jobb og bare må gå og legge oss, eller vi isolerer oss og begynner å si nei til avtaler og nei til folk som står deg nær, fordi vi ikke lenger makter å stå på beina, komme oss ut eller motivere oss. Tilslutt går det kanskje ut over jobben, fordi kroppen er så intens sliten.

Etter et natts søvn kan du kanskje føle deg enda mer sliten, vondt i hodet, vondt i kroppen, uvell, kvalm… Det er helt helt normalt. Det som skjer når du er så sliten er at du har så mye stresshormoner i kroppen din at kroppen nesten går på gammel vane. Du har ikke tilgang til å kjenne etter hvor sliten du faktisk er. 

Når du først får hvile, så hjelper kroppen din deg med å bryte ned alle stresshormonene. Derfor er søvn så viktig. Det som da skjer når du roer ned nervesystemet ditt og du blir litt mer uthvilt, begynner vi å kjenne vi etter hvor slitne vi faktisk er. Ikke fordi du er mer sliten, du har alltid vært det. Det er bare det at kroppen din har hjulpet deg med å ikke legge merke til det. Slik har det kanskje vært hele livet? Du har ikke lagt merke til det, fordi kroppen er helt fantastisk og jobber for å redde deg hele tiden.

Angsten også - jobber beinhardt for å gi beskjed om: nå er vi utrygge, nå må vi finne på noe annet.. Men vi lytter ikke. Vi vet ikke hva vi skal høre etter. Til slutt når kroppen har gått på høygir lenge nok vil det si stopp.

Ingen av oss er superhelter og vi alle har våre grenser. Men noen av oss har vært ekstremt gode på å ikke kjenne egne grenser. Vi er eksperter på å ikke legge merke til når livet er for mye. I hvertfall ikke før kroppen ikke lenger kan bære deg. Da tar det lang tid og det er helt normalt. Det er frustrerende, skremmende og vanskelig, men det er normalt. Det er et tegn...