Hvorfor er det så farlig å snakke om angst?

Veldig mange har fordommer mot å snakke om angst og vet ikke helt hvordan de kan snakke med legen eller andre i livet om angst. Det er helt vanlig at det er vanskelig å snakke om angst, så hvor kan du begynne?

Jeg har invitert med meg gjest Marit Morch Olsen fra Angsthumor for å snakke om dette.
Hvorfor føler du deg er enkelt for deg å snakke om angst?
Det er kanskje fordi det er ikke noe jeg skammer meg over. Mange kan ha problemer med åpenheten fordi det er ting de skammer seg over eller er redd for reaksjoner.

Det er ikke alltid enkelt for meg heller. Å si at jeg har angst er enkelt, men det er ikke alle aspekt ved angsten det er lett å snakke om. Det går an å være åpen og si litt, men du trenger ikke si alt til alle. Det gjør ikke jeg heller. Det er viktig å legge seg på en linje som passer for deg.
Hva er åpenhet?
For meg er det å si at jeg har angst istedenfor å finne på en eller annen unnskyldning, hvis jeg blir invitert på noe jeg synes er vanskelig.

Prøv å ikke være så redd om andre ikke forstår det. De har kanskje ikke noe grunnlag for å forstå det hvis de ikke har kjent det godt nok på kroppen selv, men det trenger ikke bety at de ikke aksepterer det. Forklar gjerne hva du har behov for, fordi da kan det være lettere for andre å forstå og akseptere det.
Fordommer mot angst
Det som stopper mange er fordommer mot fordommene. Vi er redde for å møte fordommer og skepsis, slik at det blir en sannhet i seg selv.

Jeg tror at folk flest er ganske greie og vil deg egentlig vel, men så kan det kanskje komme litt klønete ut av og til fordi folk ikke vet hva de skal si. Det er viktig med raushet begge veier tenker jeg. Vi må forstå at det kanskje ikke er så enkelt å vite hva du skal si, men stole på at andre har gode intensjoner likevel. Det ligger i angsten sin natur å være redd for hva andre synes og bli dømt av andre, så det er ikke så rart om det stopper litt der.

Det du kan gjøre da er å øve deg på å sette ord på det sammen med noen du er trygg på. Du trenger ikke si alt, men øv deg på å si noe. For meg har det hjulpet å sette humor på det slik at det ikke trenger å være så sorgtungt. Det kan også gjøre det enklere å skille ut de som forstår og de som ikke har noe grunnlag for å forstå det.

Jeg tenker jo også at er det egentlig folk du vil ha i livet ditt? Dersom du åpner deg opp og blir møtt på en dårlig måte. Er det egentlig gjengen din? Det er selvfølgelig ikke like lett med familie og folk du jobber med. Men husk at det er ikke du som har gjort noe feil, selv om du åpnet deg opp og ikke ble møtt slik du håpet.

Vi mennesker er generelt dårlige på å snakke om vanskelige ting og å ta i mot vanskelige følelser uten å skulle fikse det. Det er noe med at vi ønsker å komme med løsninger og få bort ubehaget. Det er veldig sjelden vondt ment og jeg prøver ofte å se humoren i det. Jeg tror humor er en genial måte å snakke om slike ting på og det kan ta vekk litt av stresset. Da tror jeg det blir lettere å ta i mot, for begge parter.

Du kan også prøve å løfte blikket og se deg litt utenfra. Da skaper du en distanse og det er kanskje lettere å le litt av seg selv, riste på hodet og tenke at dette er tullete, men slik er det.

Jeg har god erfaring om å være åpen, men jeg er ikke åpen om det fordi de skal fikse det eller ta hensyn til det. Men bare at de vet det, det kan hjelpe ganske mye.
Hvordan bli kvitt angsten?
Angsten er noe som er tilstede i oss og som kommer innom. Noen av oss har de nervene litt lenger ut enn andre har, men det kan være en positiv ting i mange settinger. Når det ikke er positiv ting kan vi ihvertfall le litt av det fordi vi ser at dette var litt rart. Det er ikke det samme som å dytte det vekk, men det er helt greit at det er litt trøblete. Jeg ler ikke høyt der og da i situasjonen, men i ettertid kan jeg se det komiske i det. Noen ganger kan jeg tenke at jeg vet dette er rart, men sånn er det. Det hjelper på å akseptere det og eie det.
Hvor kan jeg starte?
Det er naturlig for meg å være åpen, men jeg forstår det kan være ekkelt å snakke om det. Hva med å skrive noen ord om det? Da kan det være lettere å starte en samtale senere. Trekk gjerne frem humor, som jeg synes er en icebreaker, men det må føles riktig for deg.

Jeg tror at vi også må lære oss å tåle de ubehagelige følelsene, tåle at vi ikke har kontroll. Veldig mye av angsten handler jo om å føle at en har kontroll. Det blir nesten en slags øvelse i det og, akkurat som når man jobber med angsten i seg selv. Man kan aldri vite hvordan andre folk vil reagere, uansett hva en snakker om. Det er en sjanse en må ta. Kanskje ha en holdning om at jeg synes dette er greit å snakke om og hvis andre ikke klarer å ta i mot det på en god måte, så har ikke det noe med meg å gjøre. Jeg vet at det er enklere sagt enn gjort.

Angst er noe alle kjenner på og det er en helt normal følelse. Alle kjenner på angst innimellom, men alle har ikke en angstlidelse. Det er forskjellen. Men det gjør at det er noe...