Hvorfor er det slik at det må bli verre før det blir bedre?

Jeg er sikker på at du har opplevd at i det du begynte å eksponere deg, begynte å gå i terapi eller begynte å snakke om det, ble angsten din verre.

Det er når vi har fokus på angsten at den vokser og det er derfor vi hele livet, mer eller mindre bevisst eller ubevisst, valgte å ikke kjenne etter. Før klarte du deg kanskje ok på skolen eller det gikk bra på jobb, og kanskje du ikke merket at du hadde angst. For andre var det heller en hard hverdag hvor du hele tiden måtte passe på å ikke gjøre visse ting, si visse ting eller tenke visse ting for å holde deg innenfor den grensen som du eller de rundt deg hadde satt for deg.

Når angsten først slår inn, når vi ikke lenger klarer å holde igjen, er det typisk at vi begynner å kjempe og vil tilbake. Tilbake til slik jeg hadde det før, fordi da var alt så fint. Da klarte jeg å gå på jobb og gå på butikken. Da klarte jeg alle de tingene jeg ikke klarer nå, jeg gråt ikke hele tiden og hadde ikke alle disse rare symptomene i kroppen. 

Det er viktig å tenke litt over dette. Fordi den du var før, det livet du hadde før, den måten du håndterte deg selv og følelsene dine på før, er grunnen til at du sitter her i dag.

Følelsene dine skal guide deg gjennom livet for å fortelle deg hvilke situasjoner som føles bra og ikke bra. Føles det ikke bra er det tegn på at du befinner deg i en situasjon eller relasjon som ikke er til det beste for deg.

Men når dette innvendige systemet er tuklet med og vi ikke lenger helt tror vi kan stole på kroppen eller følelsene, vil vi befinne oss i situasjon etter situasjon som ikke er til vårt beste.

Når vi da skal begynne å jobbe med angsten er vi nødt til å begynne å bli mer fokusert på kroppen vår. Vi må øve på å stole på kroppen og følelsene våre igjen.

I starten vil det være det verst tenkelige for hjernen din, fordi hjernen din er jo den som har hjulpet deg med å lage denne mestringsstrategien hvor den har ignorert kroppen og følelser. Mange kan ha opplevd at det ikke hjelper å be om hjelp eller si i fra, for andre kan det handle om at det du følte var altfor smertefullt. Når vi ikke har trygge og gode voksne rundt oss som kan guide oss gjennom dette, blir det vanskelig å vokse opp. Eller kanskje du hele tiden har visst det, men tenkt at det er nok bare jeg som overdriver. Det er sikkert ikke så ille som jeg tenker at det er. Det er et godt tegn på at du ikke vet.

Når vi da skal begynne å jobbe med angsten er det som om du forteller hjernen din at nå vet jeg at det skal komme en bjørn som skal ta meg, men jeg velger likevel å se på den. Det sier seg selv at alt i kroppen din vil stritte imot. Alt i ditt system vil fortelle deg at det er livsfarlig og det må du aldri finne på. Det er normalt og det er en av grunnene til at angsten blir litt verre, fordi du stritter i mot det systemet du har bygget opp over så langt tid.

Da er det viktig å ha omsorg med seg selv og forstå at angsten din ikke har blitt verre. Det betyr bare at nå river du ned de murene du har brukt så lang tid på å bygge opp. Alle de lagene med beskyttelse. Det er derfor viktig å gå sakte frem, for når vi går sakte gjør vi det med omsorg og med trygghet.

Så er det også noe med det, at når vi begynner å kjenne etter og stiller oss spørsmål som: Hva er det jeg føler? Hvorfor føler jeg det jeg føler? Hvorfor fikk jeg angst nå? Da begynner vi også å fokusere. Med en gang du skal begynne å kjenne etter hva som skjer, vil hjernen zoome inn på disse symptomene og de blir sterkere fordi du ber om det. Det er ikke det at hjernen finner på noe eller overdriver, men kanskje du for første gang begynner å ane litt konturen av hva du har følt hele tiden.

Hva er det du trenger?

Hva er viktig for deg?

Hva er det som gjør at du ikke har vært klar over hva du føler?

Vi kan ikke begynne å pushe oss selv i alle mulige situasjoner som får hele systemet til å skrike fare. Vi må velge å gå en tryggere rute og den trygge ruta tar tid.

Det er ikke sikkert det er selvsagt for deg hva det betyr når jeg sier at du skal gjøre det med trygghet eller møte deg selv med trygghet. Det er vanlig, fordi dette er jo ikke noe vi har lært. Vi begynner å finne ut hvor mye vi aldri har lært. Hvordan livet kunne ha vært, hvis disse tingene var selvsagte. Det er også en del av prosessen. Det å innse at du ikke fikk de beste kortene fra start. Kanskje det er en del opplevelser som gjorde at du enten lukket deg eller mistet kontrollen eller fokus over kroppen.

Da tar det tid, fordi vi må først avlære det vi har lært og så må vi omprogrammere, for å hjelpe oss å forstå hvordan det henger sammen. Du har et system og følelses apparat som er helt perfekt og du vet egentlig hva som er bra for deg og at det ikke spiller noen rolle om det som er bra for deg ikke er bra for de rundt deg. Fordi vi alle er forskjellige og trenger forskjellige ting. Det er helt normalt og det er helt greit.

Hva hvis det...