Episode 40: ærlig og personlig

Jeg snakker ofte om min egen angst og min egen historie. Men det er mye som skjer nå, som jeg synes det er vanskelig å være ærlig om. Jeg vet at jeg selv skulle ønske at flere snakket om det, fordi det hadde gjort det lettere for meg. Derfor håper jeg ved at jeg starter blir det kanskje lettere for deg også å være ærlig og ekte om det som er vanskelig. 

 

Angsten vår påvirker oss hele livet og alle mulige aspekter. Når vi er i en angstmestringsprosess endrer vi oss mye. Det gjør at det som er utfordrende og vanskelig nå, det er kanskje ikke utfordrende om 2 måneder, men da er det kanskje noe helt annet. Det er det som er med denne prosessen, at ved hvert steg vi er på, er krevende i seg selv.

Trygghetsmetoden

I Angstportalen lærer jeg bort det jeg kaller for Trygghetsmetoden hvor jeg deler opp angstmestringsprosessen i tre faser.

 

Fase 1: Akuttfasen, hvor alt er kaotisk og voldsomt. Det er krevende, fordi når vi er i denne fasen tar angsten alt vi har av fokus og energi. Den er voldsom og urolig hele tiden. 

 

Fase 2: Bearbeidingsfasen, når vi får hodet litt over vann. Vi har roet oss litt og lært noen teknikker for å roe nervesystemet. Det gjør at vi har noen lyspunkter og derfor er vi klare for å bearbeide og begynne å ta tak i det vi føler. Finne ut hvem jeg er under all angsten. 

 

Fase 3: Vedlikehold, hva skal jeg gjøre nå og videre? Hvordan skal jeg møte det daglige stresset?

Hvor jeg er og hva synes jeg fortsatt er vanskelig?

Når vi står midt i den verste angsten er alt vanskelig. De helt dagligdagse tingene kan føles helt umulige. Bare det å gå til postkassen var umulig for meg på det verste. Men så demper angsten seg etterhvert.

 

For meg i dag er det ikke sånn nevneverdig angst for de tingene jeg hadde angst for tidligere. Jeg kan dra hvor jeg vil, jeg kan gjøre hva jeg vil og jeg lever et liv i dag som er så fjernt fra alt jeg noensinne kunne drømt om skulle være. Jeg aldri sett for meg at jeg skulle få til alt jeg gjør i dag.

 

Men som med alt, blir det jo en vane. Så derfor er det normalt for meg i dag å skulle snakke høyt som jeg gjør nå og vise meg på den måten.

 

Det som vi kanskje ikke snakker om er mens vi går gjennom denne prosessen, er at livet skjer jo hele tiden. Det er ikke en isolert prosess, som hadde gjort det mye lettere, fordi livet skjer på samme tid. Vi vil oppleve at det skjer ting og at vi går på smeller.

 

Det å leve et kaotisk liv synes jeg er fortsatt vanskelig og det har ikke helt gått over.

 

Med et kaotisk liv mener jeg at ting aldri er helt i rutine. At det alltid er litt rotete og det er alltid noe man burde rydde opp. At jeg har en 4-åring, som betyr at jeg ikke sover nok og som gjør utrolig sliten og er utenfor hele tiden. På jobb skjer det hele tiden nye og uventede ting.

 

Når vi har gått gjennom trygghetsmetoden begynner vi å legge merke til våre egne mønstre. Det gjør at vi begynner å legge meg til personer rundt oss, mønstre som kanskje ikke er så heldige for oss, men som vi ikke la merke til tidligere fordi angsten var så høy at den tok all fokus. Det gjør at vi begynner å se ærlig på verden rundt og ser at ting jeg trodde var på en måte, kanskje er på en helt annen måte. Som igjen skaper sitt eget lille herlige kaos.

 

Ikke minst at det er krevende for kroppen og for psyken å ha gått gjennom denne prosessen. Og det tror jeg egentlig ikke at jeg har kjent på før nå. Fordi når man står midt oppi det er det bare det som er fokus. Men etterhvert når angsten demper seg og man kommer litt mer ovenpå, merker man at egentlig har jeg ikke tatt vare på seg selv i prosessen i det hele tatt.

 

Det å øve på å møte det daglige stresset, det synes jeg er noe av det vanskeligste. Det å være ok med at dette er vanskelig for meg og at det er ok å ha dårlige dager.

 

For de som har barn eller har hatt barn i barnehagen vil nok kjenner seg igjen i dette. Når det blir høst kommer sykdommene på løpende bånd. Når barnet ble frisk igjen var det selvfølgelig vi som ble syke og forkjølet. På tredje forkjølelsen nå på rad, som jo gjør at alt blir jo ekstra slitsomt.

 

Noe jeg jobber mye med selv er å være ok med at nå er jeg ikke helt i form. Være ok med at nå må klesvasken eller oppvasken vente, fordi nå trenger jeg å sove og hvile. Jeg trenger å gjøre de tingene jeg har lært i trygghetsprosessen for å ta vare på meg selv. Ikke minst normalisere overfor meg selv at det er normalt. Før trodde jeg ikke det var normalt, jeg trodde at alle andre hadde helt rene, ryddige og perfekte hjem, fordi det er jo det vi blir vist.  At ting ikke er helt på plass og at ting er litt på halv tolv, det er jo det som er normalt. 

 

Jeg vet nå at det er normalt fordi jeg har snakket med så mange av dere. Jeg har vært så heldig å få være terapaut for så mange, så har jeg fått alle de historiene. Jeg tror at jo mer vi kan være ærlig på hva som er sannheten, jo lettere er det jo for andre også å være ærlig på det. Og så tar det vekk litt av skammen rundt det. Vi har så mye skam og dårlig samvittighet knyttet til det å ikke være den perfekte utgaven. Det å ikke kunne holde ting som du ville det skulle ha vært, at hverdagen alltid er litt haltende og det virker aldri som at man kommer helt ajour med noe som helst. Hvis vi hadde fjernet den skammen og dårlige samvittigheten rundt det, hadde vi også sluppet å bruke energi på det. Som betyr at vi hadde hatt mer energi i utgangspunktet. 

 

Hadde vi heller tatt hensyn til hva vi makter og hva vi trenger å gjøre. Det å være menneske, uansett hva du går gjennom og uansett hva som har skjedd med deg, er krevende og vi kan ikke sammenligne hva folk synes er krevende. For det du har opplevd er mye for deg og det jeg har opplevd er mye for meg. Da har vi mer enn nok med det vi har fått servert.

Jeg tenker hvis vi bare kan være enige i at det er vanskelig, det er krevende å leve. Det er krevende:

• å sette mat på bordet
• å gi seg selv det en trenger
• å møte egne behov
• når man begynner å se mønsteret i familien
• når man begynner å få tilgang til egne følelser.

 

Det er krevende og det tar energi, og vi må få lov å synes det er vanskelig. Vi må ikke hele tiden måtte finne ting vi er glade for eller takknemlige for osv.. 

 

Hvis du kjenner deg igjen i det jeg snakker om og du synes det er vanskelig. Vit at jeg er her sammen med deg, jeg også synes det er vanskelig og det er greit. Vit at du er normal og du er 100% verdig, selv om ting er vanskelig. Du har lov til å sette grenser, du har lov til å gjøre det du har behov for.

 

Vit at jeg jobber med det samme akkurat nå også. Det å ta tid til å sove litt midt på dagen og hente meg selv litt inn. Det å gjøre ting jeg ønsker å gjøre. Det å tillate meg selv å ikke måtte fikse alt hele tiden. Vi kan ta det når vi kommer så langt.