Denne episoden er spesielt til deg som har et vanskelig, utfordrende eller anstrengt forhold til familien din. Det er en god grunn til at den episoden kommer nå, fordi jeg vet at julen og romjulen kan være vanskelig og skape en del triggere for deg. 

Julen er ofte litt utfordrende, fordi den utfordrer angsten og trigger følelser. De følelsene vi har, kanskje hele året, blir ofte større og vanskeligere når det er jul. Fordi i julen er det en forventning om at vi skal kjenne på samholdet, vi skal føle på glede og lykke, og det skal være så lyst og fint. Og det er kanskje ikke slik din virkelighet egentlig er.

Kanskje har du en familie som ikke forstår deg og angsten din. Det kan være fordi de ikke har nok kunnskap og at selv om de prøver så godt de kan, klarer de ikke helt å forstå hvordan du har det. Eller du har mennesker rundt som ikke ønsker å forstå. Det kan være mennesker du har et anstrengt eller vanskelig forhold til, som gjør at følelsen av ensomhet er ekstra stor nå i julen.

Jeg vil du skal føle på at det du opplever rundt din familie, det er det veldig mange som gjør, dessverre. Vi skulle jo tro at familien alltid vil deg vel, men det er dessverre ikke alltid slik. Selv om man er i familie, trenger ikke det bety at de rundt deg vil deg det beste eller at de evner å se hva som er det beste for deg. Da er det vanlig å føle på at en er litt på en øy for seg selv. Selv om en kanskje har andre rundt seg, egen familie og egne barn, men likevel kjenner på den grunnmuren som ikke er der lenger. Følelsen av å stå alene i angsten du har og at ingen egentlig støtter deg. 

Jeg husker ei sa til meg en gang: Den følelsen det snakkes om hvor de drar hjem til far og mor til jul, den lukten, den maten du får, den følelsen av å endelig komme hjem, den har jeg aldri kjent på. 

Den følelsen vet jeg at du også kanskje kjenner på. Det er mange flere enn de som snakker om det som kjenner på den følelsen. Det gjør oss så sårbare for verden, for følelser, for angsten og for alt det som julen forstørrer i oss. Det kan hende at du jobber så hardt for å skape en god jul for egne barn, for de du har rundt deg eller for deg selv, men så er det en tristhet i bunn som du ikke helt klarer å riste av deg. Vit at det er ikke så rart, fordi den familien vi er født inn i er du på mange måter helt biologisk laget for å trenge. Vi skal være der. Hvis jeg ikke har det her, så er det utrygt.

Det som er interessant er at selv i familier hvor du emosjonelt eller fysisk ikke ble tatt vare på på en god måte, er fortsatt det behovet der og det er utrolig hva barn kan gå gjennom og samtidig være lojale overfor foreldrene sine. Om det er store traumer eller mange små traumer, vit at hjernen din alltid vil søke etter den tryggheten, selv om den tryggheten eller den barndommen du hadde var utrygg.

Så blir det vanlig for oss at vi vokste opp i kaos og da ble det din normal. Da kan du føle på følelsen av å ikke høre til. Selv om du har din egen familie og du har ditt liv med mange rundt deg, føler du likevel at du ikke er helt som de, at du ikke helt passer inn. Det er ikke så rart at ensomheten og alle de følelsene som kanskje står i motsetning til hva julen egentlig skal handle om, at de blomstrer litt ekstra. Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg først og fremst at du skal minne deg selv på at det er ikke så rart. Det er virkelig ikke rart, fordi du har ikke den grunnleggende tryggheten i livet ditt som dine foreldre eller omsorgspersoner skulle ha gitt deg. De skulle hatt en tilstedeværelse og vært en trygghet, fordi du hadde fortjent at den tryggheten hadde vært der. Den sorgen du da føler på og den tristheten som du kanskje ikke helt klarer å riste av deg, fordi den alltid er der litt i bunn og da spesielt i julen, det er ikke så rart.

Det kan være litt vanskelig å ta det innover seg, fordi er det noe vi jobber hardt for, er det å ikke føle på det vi føler på. Kanskje har du mange positive ting i livet ditt og du tenker at jeg burde jo klare å føle slik og slik. Jeg burde jo ha fått til å sette pris på barna mine, mannen min og andre rundt meg, men vit at det er ikke så rart, fordi biologien er sterkere enn det meste. Den betryggingen og den tillatelsen til å føle på det tenker jeg er noe av det viktigste.

Jeg...