Du kan forhåndsbestill boken her: https://bok.norli.no/ikke-ta-deg-sammen

Tekstversjonen av episoden:

Hei og velkommen til episode 56 og i dag så skal vi snakke om den perioden hvor du begynner å bli klar for å se innover, så jeg skal snakke litt om hva det egentlig betyr.
Og så som forrige episode, så skal jeg lese et utdrag fra boka mi på når vi går over til den gule fasen.
Sånn at du får et bedre bilde på hva jeg egentlig mener når jeg sier bearbeidingsfasen og hva det egentlig betyr.
For som vi snakket om i forrige episode.
Så de vil jo de fleste av oss aller først befinne oss i den røde akuttfasen.
Så det er jo den delen av angsten, hvor alt er katastrofalt hele tiden. Det er kaos, og det er mye følelser. Det er vanskelig å forholde seg til alt det vi kjenner og føler på hele tiden.
Men så etter hvert så begynner vi å få hodet over vann.
Vi begynner kanskje å få en liten imer etter å finne ut av hva er dette her egentlig?
Så i stedet for å bruke all energien vår på egentlig bare å overleve som vi jo mer eller mindre gjør i hele akuttfasen, så begynner vi å få litt til overs til å fokusere på noe annet.
Så vi starter med at jeg leser litt fra boka.
Og innledningen til bearbeidingsfasen og overskriften er et lys i tunnelen.
I bearbeidingsfasen skal du begynne å se innover.
Du har beveget deg inn i gul sone fordi du begynner å bli klar for å gå innover mot følelsene og angsten.
Det betyr at du skal øve på å møte følelsene og tankene dine, for deretter å utforske hvorfor du har de følelsene og tankene du har.
Vi skal fortsette med grunnprinsippene du har fått med deg fra akuttfasen om trygghet og førstehjelp.
Og med disse i ryggsekken, skal jeg vise deg hvordan du kan begynne å kjenne på det som gjør vondt, uten at det skal bli for mye for deg.
Jeg skal også lære deg hvordan du kan ta med deg tryggheten når du etter hvert skal begynne å oppsøke angstfylte situasjoner, steder, tanker eller følelser.
Men før du kommer så langt, så skal jeg lære deg teorien bak alt dette.
Jeg skal vise deg toleransevindu og hvordan dette begrepet hjelper deg med å forstå hvor du er i angsten.
Og gi deg trygghet til å vite at det kommer til å gå over. Vi skal snakke om triggere og hvordan du kan observere det selv og reaksjonene dine når du blir trigget av noe.
Følelsene har en sentral rolle i bearbeidingsfasen.
Angst er følelser, og derfor har følelsene våre viktig informasjon med seg i møtet med oss selv og angsten.
Jeg kommer ikke til å kaste deg rett inn i noe før du er klar for det, så vi tar det sakte og rolig.
Og altinn har vi trygghets prinsippet i bakhodet.
Sånn begynner det altså denne bearbeidingsfasen.
For når vi etter hvert begynner å få litt mer energi til overs.
Det er først da vi skal begynne å åpne øynene littegrann for hva som egentlig foregår innvendig.
Det er som om.
Akuttfasen handler veldig mye om symptomene og alt som skjer i kroppen, som er litt kaotisk og voldsomt.
Men sånn nå når vi skal begynne å se innover.
Det er først da vi skal begynne å.
Kjenne litt etter hvordan vi faktisk har det møtet, følelsene og tankene og etter hvert eksponering.
Og det med at eksponering egentlig er ganske Teknisk. Det handler ikke utelukkende om å hele tiden pushe deg ut i krevende situasjoner.
Vi må også gjøre oss gjøre nytte av tid.
Og også her som forrige gang, så deler jeg også hva jeg gjorde.
Så jeg tenkte jeg skulle lese et lite avsnitt av den delen også.
Så hvordan min situasjon var når jeg etter hvert begynte å jobbe med angsten.
I januar tjueseksten satt jeg i sofakroken min.
Det var alt jeg fikk til på den tiden.
Hele Dagen gikk med til å passe på at jeg satt oppreist, men ikke for oppreist.
For da ble jeg svimmel.
Jeg tror det kan ligge.
For med en gang jeg lå flott, så kjente jeg hjerteslagene som dunket bak ribbeina.
Det gjorde meg livredd og panikken eskalerte.
Jeg syntes uendelig synd på meg selv, og jeg forsto ikke hvordan jeg hadde endt opp her. Jeg som var ferdig utdannet hadde kjøpt hus på landet. Giftet meg omsider følte at livet var i gang.
Rett før jeg kollapset, hadde jeg tenkt at det endelig var min tur. Jeg følte at angsten var en grusom straff for at jeg hadde begynt å ha det bra, så jeg straffet meg selv ubevisst, for jeg fortjente ikke å ha det bra.
Og akkurat det er dessverre ganske vanlig at vi føler det nettopp sånn fordi vi enda ikke helt forstår hvorfor vi kjenner på det vi kjenner på. Og da blir den jo som en en forferdelig straff.
Fordi vi lider uten å egentlig ha noen grunn for det. Vi forstår ikke at.
Ikke bare, at angsten har en hensikt, men at den også er der for å beskytte og for å hjelpe og for å nærmest hjelpe deg til å sette en strek. Men den kunnskapen har vi jo ikke enda, og det er derfor bearbeidingsfasen er så viktig fordi det handler om nettopp det å å øke den forståelsen for oss selv. For hvorfor har du det sånn du har det? Hvorfor har du alle de vonde tankene du har?
Hvorfor har det kanskje ikke funket på lang sikt og bare ikke fokusere på tankene eller være mer positiv eller tenke mer positivt? Hvorfor kommer det...