Episode 54: Dette gjør jeg når jeg får angst

I denne episoden snakker jeg om hva jeg gjorde i en helt konkret episode med angst!

For å forhåndsbestille boken kan du gå hit: https://bok.norli.no/ikke-ta-deg-sammen

Tekstversjon at episoden:

ei og velkommen til episode 54, og i dag så har jeg en litt mer personlig historie til deg.
Mange spør meg naturlig nok, hvordan er angsten din i dag? Og det tenkte jeg skulle svare på i dag ved at jeg også har et eksempel for i går, så fikk jeg kjenne litt på det og tenkte at dette hadde jeg lyst til å dele, og spesielt for å dele hva jeg gjorde.
For å roe ned kroppen igjen?
Men aller først så tenker jeg vi må snakke litt om dette her med å.
Bli fri fra eller kvitte seg med overvinne angsten hvor nå enn ord du ønsker å bruke på det, så hvorvidt er det mulig? Og dette er jo også snakket om før, men jeg tenker det er litt viktig å ha det på plass nå også, for jeg skal fortelle den historien jeg skal fortelle i dag.
Her angsten er jo en viktig del av oss. Det er angsten som hjelper oss med å holde oss trygge.
Det er angsten som gir beskjed når vi beveger oss litt utenfor det som hjernen din opplever som trygt.
Så det er jo da angsten som gjør at du venter på grønn mann når du skal gå over veien, at du ikke hopper ut fra høye bygninger og så videre. Så angsten holder deg trygg.
Men for noen av oss?
Så har jo den beskyttelsesmekanismen virkelig tatt i.
Og hjernen har det for seg at ting som kanskje objektivt sett ikke nødvendigvis er så farlig.
Plutselig blir livsfarlig.
For eksempel følelser, situasjoner som må kjøre bil.
Som og handle altså gå på butikken, så må gå ut av huset eller som må kjenne på følelser. Kjenne på uro har vonde tanker.
Alle disse tingene som er på en måte normale ting, men som hjernen vår har fått oppleve, skaper et så stort ubehag for deg.
At, vi er nødt til å beskytte oss, og da er det der angsten kommer inn.
Og det er nettopp derfor jeg synes det er litt vanskelig å snakke om.
Dette med at du skal overvinne eller få vekk eller fjerne angsten.
For det er jo ikke helt så enkelt, ikke sant? For ja, vi skal jo overvinne angsten.
Men angsten vil jo aldri bli helt borte, men det betyr jo ikke det samme som at du ikke kommer til å få det mye bedre.
Så for meg den angsten jeg kan kjenne på i dag.
Når den på en måte angsten i dag er på topp, så er det.
Noe helt annet enn angsten min var på topp i tjueseksten.
For da hadde jeg så mye panikkanfall hver eneste dag, så mye generalisert angst og helseangst, sosial angst, angst, for angst og alt alt du kan tenke av angst følte jeg at jeg kjente på på samme tid.
Og all angsten var så lammende at jeg ikke klarte å gjøre noe. Jeg følte meg helt paralysert.
Jeg turte jo på et tidspunkt ikke engang at han går på do alene fordi at jeg turte ikke å gå over stuegulvet fordi det gynget sånn og det alt beveger det seg rundt meg og det i seg selv gjorde at jeg fikk helt panikk.
Så den angsten har jeg jo på sett og vis overvunnet på den måten at det er ikke sånn jeg kjenner på angsten i dag, men jeg kan fortsatt kjenne det, og jeg tenker det er en viktig, en veldig viktig og stor forskjell og noe det er viktig å tenke på. Og så er det jo heller ikke sånn at vi må ha overvunnet angsten, for så å kjenne bedring. Det som jo er.
En veldig fin ting med denne prosessen, selv om det å jobbe med angsten vår er noe av det mest skremmende og slitsomme og vanskelige vi gjør.
Så er det jo også sånn på samme tid at for hvert lille steg vi tar, så vil vi også kjenne litt lettelse.
Hvis vi derimot.
Er gode på å kjenne etter.
Og det er jo ikke alltid vi er så gode på å feire de stegene vi tar, nettopp fordi vi føler at jeg burde ha kommet så mye lenger. Eller dette her burde jo ikke vært så vanskelig for meg og så videre.
Så i dag, så skal jeg som sagt dele med deg en historie som skjedde i går, så ganske fersk historie og jeg fikk kjenne på det litt.
Og det var kom litt uro uventet på meg, så først litt litt bakgrunn for for historien og det som skjedde og det er litt kan hende det er litt mye informasjon, men vi håper ikke det allikevel. Så i går så var jeg hos.
På sykehuset på øre nese hals legen fordi jeg har.
Hele livet hatt eksem i ørene som er kanskje ikke informasjon du trengte, men det er viktig for historien, så ørene mine har alltid vært brysomt og irriterende for meg, så jeg har alltid på en måte hatt mye behandling i ørene fordi det hele tiden eller hvert fall titt og ofte da gjennom livet trengt behandling fordi det skaper så mye problemer for meg.
Og det samme var det nå, så jeg måtte inn dit igjen for å få hjelp, rett og slett for å få behandling.
Og jeg kjente allerede i det jeg parkerte bilen.
Hmmm.
Og hvis du er kjent, så var dette sykehuset i Tønsberg så på en måte parkere på et parkeringshus hvor det er veldig både fullt, men også ganske trangt.
Og så går jeg inn på sykehuset og heter heisen opp. Jeg går og setter meg på venterommet og kjenner at oi.
Nå skjer det et eller annet i kroppen min. Jeg begynte å kjenne at jeg følte meg litt vissen i beina.
Litt sånn skjet bein, litt sånn kjent at pusten min var ikke helt med meg. Jeg kjente at jeg strevde litt.
Men fordi jeg alltid har god tid før jeg har. Jeg har helt panikk for å være for sent ute, så jeg alltid kjempegod tid, så jeg satt på venterommet 20 minutter før jeg hadde time.
Og tenkte jeg at OK, men dette er bra, for da har jeg 20 minutter på meg til å roe ned kroppen. Jeg begynte å puste jeg begynte å gjøre tingene mine.
Men så kvarter før timen, så ble jeg plutselig rotet opp, så jeg blir på en måte litt tatt ut av det jeg allerede sitter og jobber med for å roe meg og skal inn på rommet.
Og litt som jeg forstår alt i stad angående ørene mine, så er det noe av det verste jeg vet fordi det er så mye ubehag, og det er litt vondt, og det er liksom masse greier da knyttet rundt det.
Og så setter jeg meg i stolen. Hun begynner å gjøre det det hun gjør, hun det hun rørlegger, gjør og rense opp og se inn i der og begynner å putte inn medisin og liksom ordner opp og så plutselig kjenner jeg at jeg blir skikkelig øre i hodet.
Jeg kjenner at jeg mister pusten med det, så mener jeg at jeg. Jeg klarer ikke helt å puste rolig lenger.
Du har kanskje kjent den følelsen da at du på en måte til når du er rolig, så puster du fint ned i magen.
Og så kicker Hansen inn, så er det sånn at du er helt sånn oppe her i brystet. Hvertfall ikke helt ned pusten.
Og jeg sier til henne og jeg, og nå ble jeg litt svimmel. Nå må det stoppe litt.
Og så tenkte jeg skulle fortelle deg da poenget med denne historien er jo å fortelle deg hva jeg gjør i sånne situasjoner.
Fordi det jeg synes er litt interessant. Det er jo at angsten fortsatt drar av gårde med meg i det sekundet det slår inn så min første umiddelbare automatiske tanke er. Nå kom jeg aldri til å komme meg ut herfra.
Fordi at kroppen min går rett i flukt modus. Jeg må ut. Jeg må ut til bilen.
Men fordi jeg nå er svimmel, så begynner hjernen min å jobbe med at nå er du fanget her er du stuck og det i seg selv trekker enda mer angst som du kanskje kjenner igjen, ikke sant? Så i det den tanken inntreffer.
Som så mister jeg littegranne kontrollen på både pusten og på kroppen, og jeg kjenner jeg blir redd.
Men fordi.
Kjempeflink lege og sykepleier som bare setter meg tilbake i stolen i meg litt vann. Hold meg handa, så begynner jeg å gjøre prosessen min og jeg har forskjellige prosesser ut ifra situasjonen så i boka mi. For eksempel så deler jeg hva jeg gjør. Et konkret eksempel der var at jeg våknet opp midt på natta, og det våknet litt fort. Jeg reiste meg opp.
Og kjente at jeg var svimmel, så i boka, så skriver jeg om hva jeg gjør i situasjoner som det, så det er litt annerledes enn det jeg gjør i situasjoner som det her, hvor jeg på en måte er i hva skal vi si er i situasjonen eller er jeg sitter jo i den stolen, ikke sant? Jeg får ikke gjort mye annet fordi jeg har ting i ørene. Det er litt som å være hos tannlegen, ikke sant? Du kan ikke bare rømme, du kan ikke skru på tv en eller gjøre ting for å distrahere deg.
Så det jeg da gjør er jo for det første jeg ber om et glass vann fordi jeg vet.
Hvis jeg kan drikke litt vann, så hjelper det kroppen min med å roe seg ned.
Men jeg takker ja til å bli lagt litt tilbake til tross for at jeg kjenner i hodet at den flukt responsen er ganske sterk.
Men fordi jeg har jobbet så mye med det, så klarer jeg å på en måte å overstyre den og fortelle meg selv at jo, nå trenger du å sette deg litt tilbake, for da er det også lettere å puste, så jeg holder henne i hånden da jeg setter meg tilbake og jeg begynner å puste.
Og det er også gjør i sånne situasjoner. Det samme gjorde det jeg måtte operere visdomstennene for en del år tilbake.
Det samme gjorde det, da så det jeg begynner er å jobbe i hodet med å synge en sang.
Og det kan jo være selvfølgelig hvem som helst da, men det bør jo være noe som gir deg noe og for meg. Og det er kanskje kjemperart, men en litt sånn, kanskje litt rar ting om meg er at jeg kan de fleste Øystein sunde sanger på rams og vokste opp med det, og det er alltid det jeg tar frem når jeg trenger å roe meg ned.
Så i hodet mitt, så begynner jeg aktivt å synge med litt sånn påtatt entusiasme. Første sangen jeg kommer på å gå gjennom det i hodet så for deg, så kan det jo være hva som helst, så lenge det er noe som skaper en litt sånn entusiasme eller iver eller oss, selv om du på en måte låter som så er det allikevel den energien hvis det er mening.
Og grunnen til at jeg gjør det er jo nettopp fordi jeg merker at nervesystemet mitt.
Har tatt meg over toleransevinduet. Det er på en måte gjort at reaksjonen min blir litt større enn jeg helt klarer å roe ned.
Av meg selv akkurat nå, så jeg klarer ikke bare å puste for å roe ned kroppen, så jeg trenger noe mer.
Så derfor, så begynner jeg å synge disse sangene. I hodet lukker jeg øynene som jeg heller ikke klarte i starten. Så hvis du synes det er vemmelig, så er det helt normalt. Så fortsett da å se ut i rommet.
Men jeg velger å lukke øynene, for da får jeg mer kontakt med kroppen. Jeg synger disse sangene i hodet.
Sånn at jeg klarer å roe meg ned?
Og etter hvert klarer jeg å sette meg opp igjen, og selv om det føltes lenge, så tipper jeg kanskje hele denne seansen holdt jeg på å si som jeg forteller om noe varte, kanskje 2 minutter maks.
Så jeg gjør ganske mye i hodet på relativt kort tid, og så går det over.
Og grunnen til at jeg synes det er så viktig å fortelle om akkurat dette er flere ting.
Nummer en det er ikke sånn at vi overvinner angsten sånn at angsten var før, og han må til livet. Er livet er nå at vi aldri vil oppleve det igjen. Dette her er jobb vi må gjøre hele tiden fordi det hele tiden oppstår nye tryggere.
For eksempel ta ørene mine da som trigger.
Jeg har ikke vært hos øre nese hals lege på.
Sikkert 7 8 år ikke sant, så dette her er ikke noe jeg møter på til daglig, så på den måten så er det jo heller ikke noe jeg har så mye hverken fokus på eller øvelse i rett og slett. Så når jeg da først sitter i stolen, så kommer det litt sånn bardust på meg.
Hvor mye det altså at det var en trigger da jeg var ikke helt klar over det hvis jeg mener.
Og nummer 2 er jo da at.
Det er så mye vi kan gjøre så lenge vi har øvd på det.
Så når du kjenner på angsten og du ikke har øvd på noen ting på forhånd.
Så er det også veldig normalt at dette er. Ville ikke tatt deg 2 minutter.
Og da kan hende at du måtte ha gått ut av rommet, og det er helt greit, og det er helt 100% lov.
Men med å ta de 3 stegene.
Som jeg snakker om hele tiden, og som jeg skriver om i boka. Vi har først jobbe med å bli god til og nettopp roer ned nervesystemet ditt, som igjen ikke er noe vi kan gjøre over en helg. Dette her må vi jobbe med litt hver eneste dag i lang tid.
Sånn at vi kan bli bedre og bedre og bedre bare å gjøre det på kortest mulig tid.
Og den tredje grunnen til at jeg synes det er viktig å dele det her.
Er fordi at jeg også vil dele at jeg også kjente på litt på skammen.
Jeg satt i stolen og kjente at nå føler jeg meg skikkelig dum fordi jeg er logisk sett vet at dette her er jo ikke farlig, ikke sant? Det eneste hun gjør er å plassere noe i øret mitt og rense øret mitt.
Det er ikke.
Det er en veldig lite farlig inngrep for å si det forsiktig.
Så logisk sett så vet jeg jo det, men allikevel så må jeg også respektere at kroppen min opplever det som sterkt ubehagelig. Nettopp fordi jeg har så mange vonde og ubehagelige opplevelser med det samme fra jeg var ganske liten.
Så underbevisst, så er det det som fyrer av, ikke det som skjer i nåtid, men det som skjedde den gang da.
Og det som jeg synes da er så viktig, er jo nettopp det at.
Det er helt normalt også å kjenne at du skammer deg.
Men vi må også minne oss selv på at det er forskjell på å på en måte merke at det er der, og det å helt tro på det.
Det er 2 forskjellige ting.
Så vi må altså da jobbe med den tanken om at ja, jeg synes at jeg var. Jeg følte meg ganske dum fordi jeg logisk sett vet at dette ikke er farlig.
Og kroppen min reagerer, men på samme tid, så må jeg også ha forståelse for at.
Kroppen min reagerer jo av en grunn. Den gjør jo ikke det, bare fordi det er gøy eller for moro skyld, eller fordi den ikke vet bedre. Det er jo nettopp fordi den vil beskytte meg fra noe.
Og vil egentlig ha meg fortest mulig ut av den stolen.
Men så kan jeg i min logiske del.
Altså i hodet pekte jeg på hodet som du ikke sa, men altså hodet kan på en måte overkjøre den delen av meg ved å fortelle meg at OK nummer en nå skal vi roe oss ned.
Så jeg begynner å synge innvendig.
Og nummer 2, så kan jeg begynne å ta kontroll over det jeg kjenner på, men.
Igjen, så som jeg også har sagt flere ganger. Det er noe jeg har øvd på i mange år.
Og derfor så tar det meg 2 minutter.
Og så er det over.
Og det er ikke sånn at det.
Da plager meg i etterkant, og det ville de gjort 100% tilbake i tjueseksten.
Før jeg fikk time igjen?
Neste uke og altså kort tid, da etter jeg har vært der hadde dette vært i tjueseksten hadde jeg aldri hylt verden dratt tilbake, men fordi jeg har jobbet så mye med det sånn at jeg klarer å føle på mestring i at jeg klarte å roe meg ned i situasjonen.
Så er det ikke sånn at angsten på en måte slenger seg med og gjør at jeg ikke tør å dra tilbake.
Det er egentlig ikke en tanke engang, hvis det er mening.
Så jeg håper at den historien kan både gi deg litt sånn.
Tillit til eller litt forståelse for?
At det å oppleve angst. Det er noe vi alle opplever i situasjoner, uansett hvor langt vi har kommet, så vil det komme nye ting.
Men det er ikke det samme som at du alltid skal ha det sånn du har det i dag for alltid, for som sagt angsten jeg hadde i tjueseksten var jeg et fullstendig annet kaliber enn det jeg kjenner på i dag, selv om det fortsatt i går troen går med meg. Men allikevel er du på en måte 2 helt forskjellige klasser av angst på en måte.
Og prøv det neste gang hvis du er en lignende situasjon, bruk hode på den måten jeg snakket om her. Det med å.
Synge innvendig det å minne deg selv på at du er trygg.
Og ikke minst, fortell de rundt deg hva du kjenner på.
Er det hos legen eller hos tannlegen eller andre si at nå kjenner jeg på svimmelhet, for eksempel.
Når får jeg angst? Nå får jeg panikk.
Nå klarer jeg ikke helt å puste sett ord på det, fordi at de rundt deg er veldig gode hvert fall som oftest til å også møte deg på det.
Sånn at du også kan få hjelp til å roe ned, og på en måte kanskje du trenger å stoppe litt opp, trenger litt pause, trenger litt vann.
Trenger å at noen prater om noe helt annet, ikke sant? Hva annet enn du har behov for?
Så det er vare på deg selv si ifra og vit at du absolutt ikke er alene.
Og hvis vi vil høre flere historier, hvordan jeg.
Helt konkret jobber med mine egne sammen med hele prosessen, så kan du fortsatt forhåndskjøpe forhåndsbestille boken. Jeg legger link til den under her.
Så sier ifra om det er noe du lurer på, eller om du har et spørsmål du har lyst til at jeg skal svare på i en fremtidig episode.
Ta godt vare på deg selv, så snakkes vi.